Etter noen dager med tung julemat var det både ønskelig og nærmest påkrevd med fysisk aktivitet igjen. Dagens mål var det som tidligere ble regnet som Liers høyeste punkt, Flagret (620 moh.). Nå vet vi at det er sydskulderen på Bjønnestillinga med sine 632 moh. som er Liers høyeste punkt.

Jeg tok bilen opp til Røine på Øverskogen, og startet turen derfra. På vei til Flagret hadde jeg tenkt å ta en tur oppom Høgbråtan (487 moh.) Jeg fulgte delvis vei og sti opp forbi Øvre Skustad og tok av til høyre i terrenget rett før Svarteputt. Og etter 25 minutters gange stod jeg på toppen. Det høyeste punktet på åsen har ikke noe særlig utsikt, men en liten høyde litt nordover har det på grunn av hogst. Jeg gikk over dit og fikk et veldig fint skue østover. Rett under meg så jeg Øverskogen. Bakenfor Øverskogen lå Holsfjorden stille til tross for at “Urd” rev og slet i kameraet mitt. Lenger østover kan man også se de høyereliggende deler av Drammens største forstad, Oslo. Voksenåsen og Tryvannsområdet var lett synlig.

Etter å ha fotografert litt ruslet jeg ned mot Svartepytt for å finne tilbake til stien mot Flagret. Nede på Svarteputt satt det en enslig sjel og pilket. Jeg lot vedkommende sitte i fred og fortsatte vestover på blåmerket sti mot Svartevannet. Dette er, så vidt jeg vet, et av hele fem vann i Finnemarka som heter Svartevannet. På veien dit ble snø og is såpass av et problem at jeg valgte å snøre på meg trugene som jeg hadde båret på så langt.

Ved Svartevannet forlot jeg blåmerket sti og fortsatte på en litt mindre sti opp langs vestsiden av Flagret. På grunn av noen bratte skråninger på Flagret kan det være smart å gå litt nordover og så rett øst mot toppen for å unngå de bratteste kneikene. En time og 40 minutter etter at jeg forlot bilen stod jeg på toppen av Flagret. I motsetning til Høgbråtan er det ikke så lett å finne steder med fin utsikt på Flagret, men med litt leting så finner man glipper i vegetasjonen som gir litt utsyn østover.

På Flagret fant jeg et tråkk jeg fulgte nedover. Det gikk i en annen retning enn den jeg hadde tatt opp, og den stod ikke på kartet, men jeg følte likevel jeg hadde kontroll. Etter ca. et kvarter stod jeg nede ved bredden av Furudammen. På den andre siden lå det en hytte med en tilfartsvei som ledet tilbake til sivilisasjonen. Pysete som jeg er tok jeg ingen sjans på isen og begynte å gå rundt vannet på tørt land. Jeg hadde ikke gått langt i det ulendte terrenget før isen ble for fristende, og det hadde jo tross alt sittet en sjel og fisket på Svarteputt tidligere i dag. Isen forkortet runden rundt vannet betraktelig, og den var sikkert sterk nok til å bære en panserbataljon.

Fra hytta fulgte jeg en skogsbilvei som endte i en annen og større skogsbilvei. Dette var den samme veien jeg hadde gått tidligere i høst da jeg skulle til Rassballhaugane. Jeg fulgte den ned til bebyggelsen på Røine og tilbake til bilen.

Turen var på 11,5 kilometer og varte i 2 timer og 45 minutter.