Andre, og siste, turdag på Tromsøturen. Målet for denne turen var Skarsfjellet, på nordsiden av Tromsdalen.

Turen startet som forrige gang med lett labbing gjennom byen og over Tromsøbrua. I dag var det også mulig å se Tromsdalstinden der den rager over alt annet i omgivelsene. Det får bli neste gang at jeg gjør et framstøt på den. Jeg må jo uansett tilbake en tur for å se Godset spille.

På vei inn Tromsdalen passerte jeg først Tromsø Lodge & Camping, deretter fotballbanen til Tromsdalen IL. Deretter bar det i vei på lysløype innover dalen. Jeg var litt for uoppmerksom og gikk for langt inn i dalen, og måtte snu å gå litt tilbake for å finne stien jeg skulle følge opp dalsiden og til fjellet. Det ble en brutal stigning opp. Jeg var allerede litt redusert i beina, og stigningen opp lia her gjorde ikke noe for å bedre den situasjonen. Det var så bratt at det ikke var formålstjenelig å sette hele foten i bakken. Det ble skritting med framre del av foten, som gir en ekstra belasting på leggmuskelaturen. Etter et par hundre høydemeter kjente jeg krampetendenser i leggen. Da var det bare å gire ned og sige rolig oppover. Underlaget var forsåvidt godt å gå på. Fast jordbunn og noe stein.

På 400 moh. var jeg oppe på snaufjellet, og terrenget flatet noe ut. Det gjorde at det ble et behagelig siste stint fram til Tromsøs geografiske midtpunkt. Her måtte jeg ta et valg; fortsette til Skarsfjell eller velge en annen rute. Det gode været som jeg hadde da jeg startet turen hadde forverret seg noe østover og Tromsdalstinden lå nå i tåka. Jeg fryktet at det samme ville skje med Skarsfjellet, så jeg valgte en plan B som gikk i et noe lavere terreng. I stedet for å gå østover mot Skarsfjellet tok jeg vesdover mot Nordfjellet. Fra Tromsøs geografiske midtpunkt var det bare et par kilometer bort til Nordfjellet, med ca. 70 meter stigning. Det ble en grei tur over flya. Riktignok fikk jeg merke at jeg hadde feil fottøy for dette terrenget. Det var nesten bare steinur hele veien bort, og jeg hadde sko med myke såler, så jeg kjente hver stein jeg tråkket på godt i fotbladene. Men to kilometer er ikke nok til å skade føttene noe særlig, så jeg kom fram til målet i fin forfatning.

Fra Nordfjellet er det et ordentlig panoramaskue utover Tromsø og øyene utenfor. Kvaløya rett på utsiden av Tromsø er veldig lett å se herfra.

Ned fra fjellet gikk jeg sørover og lot meg fange opp av en sti som kom opp fra campingplassen jeg hadde gått forbi tidligere i dag. Jeg fulgte så denne stien ned fjellsiden. Og var stien jeg fulgte opp fjellsiden brutal, så var denne stien spinnvill. Det var et midtparti i nedstigningen som var så bratt at det ikke kunne mangle mange gradene på å kalles fritt fall. Det ble en solid påkjenning for knærne, og jeg måtte ta en pause på vei ned for å roe kneskjelvinga. Men jeg kom meg nå helskinnet ned til campingplassen, og derfra var det bare et behagelig avslutningsstrekke tilbake til hotellet.

Kart:

Bilder:

Målet for den første turen i Tromsø var fjellet Fløya. På vei dit kommer man forbi det kjente utsiktspunktet Fjellstua, som for de fleste er et mål i seg selv.

I og med at jeg bodde i Tromsø sentrum, ville det bli en liten anmarsj mot stigningene på den andre siden av sundet. Jeg la turen langs kaia opp mot Tromsøbrua, og gikk så over denne. Det ble en ørliten tur over den brua. jeg vet ikke hvor lang den er, men en del hundre meter er den nok. På andre siden av brua gikk jeg rett på Tromsdalen kirke, eller Ishavskatedralen som den er mer kjent som.

Det ble litt snoing gjennom bebyggelsen i Tromsdalen før jeg kom til det stedet hvor stien opp til Fjellstua begynner, men det var godt merket så det var ingen problemer med å finne fram.

Til å begynne med går stien opp på et naturlig underlag, men etter den første svingen tar sherpatrappene over. Det er 1200 trinn i tallet, som gjør det enkelt å ta seg opp de drøyt 250 høydemeterene det er mellom nederste og øverste trinn. Skjønt enkelt og enkelt fru Blom, beina mine er ikke vant til den monotone gangen en trapp er, så jeg følte meg mer sliten ved Fjellstua enn høyden og distansen skulle tilsi. Men ved å riste litt løs og ta en pause for å fotgrafere litt, så hentet jeg meg greit inn.

Jeg var naturligvis ikke ferdig med turen ved Fjellstua. Jeg skulle videre inn i terrenget til Fløya. Fra Fjellstua så jeg to ting om veien videre, det første var at fra nå av ville turen gå videre i et betydelig slakere terreng, og det andre var jeg risikerte å gå rett inn i tåka. Det var greit turvær, men skylaget hang lavt, og ved rundt 500 moh. bar det ubønnhørlig inn i tåka. Jeg valgte uansett å fortsette, for jeg hadde sikt ca. 100 meter framover og stien jeg gikk på var velgått og lett å følge. Men med så redusert sikt reduseres turen fra å være en opplevelses- og inntrykkstur til å bare bli en ren treningsøkt.

Jeg kom meg nå opp til Fløya snaut 2 kilometer etter jeg forlot Fjellstua, men jeg så ingenting på toppen, så jeg gikk raskt ned igjen mot Fjellstua. Hadde det vært fint vær ville jeg nok kanskje prøvd meg på neste topp også. Bønntuva ligger som en forlengelse av den ryggen jeg hadde gått på i hele dag, og er drøyt 100 meter høyere enn Fløya. Men været var som det var, så da snudde jeg og gikk ned igjen.

Det ble samme vei ned som opp, og det var betraktelig mer folksomt i trappene nå enn det var da jeg gikk opp. Det er fordelen med å være tidlig ute, med mindre man liker å møte hauger med folk.

På vei mot hotellet la jeg en liten omvei om Alfheim stadion slik at jeg i alle fall kan si at jeg har vært der, selv om det ikke ble noen fotballkamp på meg denne helga.

Kart:

Bilder: