I påvente av at snøen forsvinner blir man nødt til å ty til diverse alternative løsninger for å holde seg unna den. Til nå har jeg valgt å holde meg i lavlandet, hvor den i stor grad er smeltet. Men jeg liker meg best litt høyere oppe i terrenget, og da må turmål velges med omhu. Det er en stor fordel å gå i sydvendte lier.

Ånnestadåsen er en slik topp hvor man kan gå i solhellinga. I tillegg er det bra skogsbilvei nesten hele strekket, og det kan jo være greit på denne tiden av året.
Jeg kjørte opp fra Passebekk mot Omholtfjell og fortsatte forbi den avkjøringa mot En gård somheter Rundhaugen. Her går veien til Ånnestadsetra opp, og det var dit jeg skulle. Veien er låst med bom nede ved hovedveien, så det var bare å ta beina fatt.

Hele turen til toppen er ca. 5 kilometer, og det stiger ganske så jevnt hele tiden. Veien var i all hovedsak bar, men da jeg rundet 450 moh. tok jeg igjen snøen. Derfra var den med meg mer eller mindre resten av veien opp. Det var ikke noe problem å gå i den det meste av veien, for det hadde kjørt en beltevogn der tidligere i vinter som hadde hardpakket snøen.

Men ved Rønningsstra stoppet sporene og da ble det til at jeg tråkket gjennom jevnt og trutt. Heldigvis var det bare noen få hundremeter til toppen, så det gikk rimelig greit.

På toppen var det mer åpent og dermed mindre snø. Faktisk var det mange relativt store bare flekker. Og det hadde vært hogd der, så det var relativt god sikt, i alle fall i nordlig retning. Og alle de store fjellområdene i søndre Buskerud var synlig. Skrim ligger nære, Jonsknuten og Blefjell ligger deretter. Senhovd er synlig, og litt mer mot øst ser man Haglebufjellene og Norefjell. Aller mest øst så jeg «hjem» til Snaukollen i Finnemarka.

Jeg fikk tatt noen fine bilder, og begav meg deretter på returen. Jeg tenkte å unngå den løse snøen jeg hadde hatt på slutten av turen opp, og peilet meg ut en kurs rett gjennom skogen mot Rønningseter. Det var en betinget suksess. Jeg kom over en liten bekk som hadde smeltet en del snø, og der var det suverent å følge den. Men så var det områder den bare hadde underminert snøen, og da måtte jeg kravle over fonner hvor jeg tråkket gjennom til lysken. Men det gikk det også, og jeg stod etter hvert nede ved Rønningseter igjen. Derfra og ned til bilen var det bare plankekjøring på den samme veien jeg gikk opp.

Turen var på naut 10 kilometer og tok 2 timer og et kvarter.