Endelig en tur hvor jeg kunne gå en runde, og ikke bare fram og tilbake samme vei. Steinmann ved Meheia, kombinert med Kolknuten ville gi meg denne muligheten.

Jeg kjørte inn til Meheia og parkerte ved parkeringsplassen ved Steingrunnsvannet. Her er veien videre låst med bom, så da var det bare å ta beina fatt. Veien jeg fulgte går i retning Kolsjø. Jeg kunne ha fulgt denne veien helt inn til Karlstjernet, men ganske raskt etter start tok det av en blåmerka sti som korter ned turen inn til Karlstjernet en god del.
Det ble en pen tur i slak stigning i ca. 1 kilometer. Deretter var det å fortsette på veien inn til Karlstjernet. Der skulle jeg ta av på en dårlig traktorvei, som ville ta meg et godt stykke opp lia mot Steinmann. Og traktorveien var virkelig dårlig, gjengrodd og vanskelig å gå, men i alle fall en grei vei opp en god del høydemeter.
Da veien tok slutt og jeg var overlatt til meg selv å finne veien videre, hadde i alle fall vegetasjonen endret seg så mye at det var greit å få oversikt over hvor veien måtte gå videre. Jeg kom opp på en fortopp, et par hundre meter nord for Steinmann. Det var greit å se over til Steinmann, så det var bare å sikte seg inn og gå gjennom et lyng- og myrdekt område.
Steinmann har ikke den frieste utsikten her i området, til tross for at det er det høyeste punktet. Men det var i alle fall fin utsikt nordover mot mitt neste mål, Kolknuten. Jonsknuten trer tydelig fram også.

Turen over til Kolknuten fra Steinmann var ikke så veldig lang, og for en stor del var den lettgått. Jeg kunne følge et myrdrag det meste av veien. Men et skar rett før Kolknuten føltes litt kjipt. Man må en god del høydemeter ned før man må opp de samme antall høydemeter, pluss noen til for å komme til Kolknuten.

Men lia er stort sett grei å gå, med mye berg så det tok ikke lang tid før jeg var oppe på Kolknuten også. Og her var det i alle fall fin utsikt nordover; Lifjell, Fjellstulfjell, Gaustatoppen, Blefjell og Jonsknuten lå alle i horisonten. Og Meheia kå under meg, rimelig langt under meg også.
Og det var mot Meheia jeg satte kursen nå, rett ned lia. I følge kartet var det bare å går rett nordsiden, så ville jeg etter hvert bli fanget opp av en traktorvei. Og det stemte det, etter en kronglete og bratt tur ned kom jeg til slutt ut på traktorveien. Derfra ble det en enklere vei ned. Traktorveien kunne følges helt ned til bommen hvor bilen stod parkert.
Turen var på 7,2 kilometer og tok 2,5 timer.