Innlegg

Dagens andre tur stod for døren, Hennafjellet. Den skulle egentlig vært gått dagen før, men da var været ikke slik at det fristet med denne fjellturen.

I dag var været betraktelig bedre, og alt lå til rette for tur. Jeg kom meg til Henna i Heim kommune, og derfra kjørte jeg opp Hennadalen, eller Hendadalen som det stod på bombilletten, til Hennasetra. Der var det tilrettelagt parkering for en håndfull biler.

Turen opp startet bedagelig i slak stigning gjennom noen myrer. Det skulle ikke vare lenge. Straks stod jeg i skogkanten, og der var det langt brattere stigning som ventet meg.
Jeg fant et lavt tempo som ikke produserte for mye syre i musklene, og gikk på med krummet nakke.
Underlaget var på sett og vis greit å gå på. Enten var det fast jordbunn eller så hadde jorda blitt til gjørme. Uansett kunne jeg gå uten altfor høye kneløft.
Etter 150 meter stigning kom jeg til ei hytte oppe i lia. Pussig sted å legge ei hytte, midt i skauen i bratte skråninga, og med alt annet enn enkel tilkomst til hytta.

Hytta lå rett nedenfor tregrensa, og det tok ikke lang tid før jeg stod i Storskaret, med utsikt bakover mot Hennadalen. Her skilte stien seg. Man kan velge å gå opp til Hennafjellet eller til Tindan. Jeg hadde bestemt meg for det litt lavere Hennafjellet, og gikk drmed videre på stien nordover. Hele ruta mot Hennafjellet er for øvrig blåmerket.

Fra Stordskaret er det en lang bakke igjen til toppen. Drøyt 100 høydemeter skal tilbakelegges. Det var en del gjørme å gå i her også, og den var sleip så det var bare å ta det med ro. Til slutt var jeg oppe og hadde fri sikt i alle retninger. Tustnastabban lå rett foran meg i nord. Mot øst ser man Valsøya og videre innover Vinjefjorden. I sør ligger Tindan og blokker mye sikt videre, mens i vest ser man fjell i Tingvoll, Gjemnes og videre. Det var litt disig i dag så de fjernere fjellene ble noe utydelige. Men det var nydelig utsikt til de nære stedene.

Ned igjen gikk jeg samme vei jeg kom opp. Det gikk enkelte steder ikke mye fortere enn når jeg gikk opp, for gjørma gjorde at jeg måtte ta det med ro slik at jeg unngikk å skli.

Nesten nede møtte jeg et par som viste seg å være de som eier hytta oppe i lia. De skulle dit for helgen, og hadde med seg rikt med pargas. Jeg misunner dem ikke den turen opp, med den oppakningen.

Kart:

Bilder: