Siden det har vært litt smått med framdrift i sankinga av kommunetopper, var det derfor greit å ta en tur hvor jeg kunne ta to i slengen. Både Modums høyeste punkt (Brennåsen) og Liers (Sørtoppen på Bjønnestillinga) ligger i passe gangavstand fra hverandre. I tillegg satset jeg på å få med meg den virkelige nestoren av koller i Finnemarka, Breiliflaka. Breiliflaka var med sine 702 moh. lenge ansett for å være den høyeste toppen i Finnemarka, og er det fortsatt på enkelte kart. Det var på den tiden hvor Brennåsen ble kalt Lauvkollen og kun var 700 moh. Nyere måling viser at Brennåsen er 703 moh., og således høyest i Finnemarka. Hvordan navnebyttet kom til, aner jeg ikke.

Til et såpass lite område som Finnemarka nå engang er, er det flere mulige startsteder for de fleste turer. Til min tur valgte jeg parkeringsplassen på Djupengrop som utgangspunkt. For å komme dit må du kjøre Breiliveien opp omtrent fra Frydenberg opptreningssenter i Vikersund. Relativt raskt må du stoppe og donere 40 kr til bomkassa, dersom du har personbil. Veien oppover er bra, så pengene er vel anvendt. Etter noen kilometer deler veien seg. Til venstre fortsetter Breiliveien mot Breilihytta og til høyre går veien til Djupengrop opp. Her må man nok en gang grave i lommeboka. 25 kr. er prisen her. Veien opp er grei å kjøre, men litt aktsomhet må til. Sted om annet stikker det en stein opp av veien.

 

Da jeg kom opp på parkeringsplassen stod det allerede 9 biler der. På turen min så jeg aldri noe til de folkene. Første del av turen var grei skuring. Da skulle jeg til Breiliflaka, og fra parkeringsplassen går det blåmerka sti østover som snor seg mellom noen vann i småkupert terreng. Det tok ikke lang tid før jeg var framme på første delmål, etter å ha studert en installasjon (eller 3) som forsvaret har nær toppen på Breili. Breiliflaka er den av toppene jeg besøkte i dag som har den beste utsikten. I en 180 graders vinkel nordover er det lite som hindrer utsikten, og alle de kjente fjellområdene i søndre Buskerud kan ses. Utsikten går også utover Buskerud. Jeg stanset ikke lenge på Breili. Den var ikke hovedpoenget med turen. Jeg tok meg ikke engang tid til å skrive meg inn i boka jeg antar lå i postkassa på søylen på toppen.


Første hovedmål for turen var Modums høyeste punkt, Brennåsen. Det er ikke veldig langt mellom Breiliflaka og Brennåsen, og i litt åpent terreng ser du åsen godt fra Breili. Det går ikke noen typisk sti mellom disse toppene, men navigasjonen fra den ene toppen til den andre var det minste problemet. Vegetasjonen var stort sett så åpen at jeg hele tiden hadde det neste målet i syne. Jeg er litt usikker på hvor lang tid jeg brukte mellom de to toppene, men 20-25 minutter er vel et greit anslag. Problemet med Brennåsen er at det kan være vanskelig å vurdere hva som er det høyeste punktet. Brennåsen er ikke en spiss topp, men heller et platå med flere små topper. Kartverket har på sine kart det nordligste høydepunktet som det høyeste. Her er det satt opp en liten varde. Lengre sør på platået er det et høydepunkt med det klassiske armeringsjernet nedboret i en stein. Det pleier jo gjerne å være på det høyeste punktet. Jeg vet ikke hvilket som er høyest, men jeg tok nå turen innom alle høydepunktene på platået, for å være sikker på at jeg hadde vært på det høyeste.

Det er ikke de samme utsyn på Brennåsen som det er på Breiliflaka, men toppen gir god oversikt over de nærliggende områdene i Finnemarka. Dog ikke så god oversikt at jeg klarte å unngå å havne i trøbbel når jeg beveget meg mot turens siste topp, Bjørnekollen. Jeg hadde bare med meg et klassisk turkart på 1:50.000, og de yter ikke terrenget full rettferdighet alltid. Ned fra Brennåsen på vestsiden havnet jeg i et område med relativt mye skrenter og stup. Det var vanskelig å skjønne av kartet at det skulle være så bratt der. Men med litt flying fram og tilbake fant jeg noen leder jeg kunne følge ned. Jeg havnet etterhvert i nordenden av Urdtjern, i et tettbevokst og uveisomt område. Men etter litt klyving og småbanning kom jeg meg inn på blåmerka sti sydover forbi De pene tjerna. Når den stien snudde og begynte å gå østover måtte jeg gå stikk motsatt retning, vestover mot Store Bumla og Bjønnestillinga. Det går bratt ned fra Bumlekollen til Bumla, og like bratt opp igjen fra Bumla til Bjønnestillinga. Åsryggen Bjønnestillinga er delt i to av kommunegrensa mellom Modum og Lier. Den nordre delen, som ligger i Modum, er den høyeste.


Jeg måtte derfor sette kurs for den sydligere delen som ligger i Lier, og ligger så høyt som det er mulig å komme i den kommunen.  Det var satt opp en varde der også. Her ble nista funnet fram og fortært. Nå var det bare turen nordover mot bilen som gjenstod. Men nok en gang ble jeg fanget inn i et uveisomt område ned fra kollen. Heldigvis ble jeg raskt fanget opp av en anleggsvei brukt i forbindelse med hogst, og jeg kunne følge den helt til demningen i sørenden av Store Nykjua. Herfra gikk det fin vei på vestsiden av vannet nordover et godt stykke. Den siste biten fra Åsvanna til parkeringsplassen på Djupengrop gikk behagelig for seg på sti. Alt-i-alt var jeg ute i drøyt 5 timer og gikk 21 kilometer.