Etter en lang og forholdsvis turløs sommerferie var det på tide å komme seg til skogs igjen. Den vellykkede turen til Lårvika i Finnemarka lå fortsatt friskt i minnet, så jeg bestemte meg for å ta turen inn i det terrenget igjen. Av forskjellige grunner ble avreisen på fredagen noe seinere enn jeg hadde håpet, og pakkinga gikk litt raskere enn jeg skulle sette pris på.

Men i syvtiden var jeg på vei. Da jeg tok av til Breiliveien så jeg at de i løpet av sommeren måtte ha drevet og utbedret veien. Breiliveien er ikke en spesielt dårlig skogsvei, og det var da bare den nederste biten de hadde gjort noe med. Men bomavgiften hadde gått opp. Der det før ferien kostet 40 kr å passere, måtte jeg nå finne fram ytterligere en tier. Framme ved krysset til Djupengropveien så jeg at også denne veien hadde fått en makeover i løpet av sommeren, men bomavgiften var beholdt som før (25 kr). Heldigvis var denne veien utbedret i hele dens lengde, så der man før måtte kjøre oppmerksom på huller i veien og steiner som stakk opp, var det nå mulig å kjøre mer tilbakelent.

Uansett var klokka blitt kvart over åtte da jeg kunne hive på meg sekken og begi meg ut i terrenget. Etter 32 minutters gange passerte jeg forrige turs mål, Lårvika. Da jeg var der sist fikk jeg ha hele vannet for meg selv, men denne dagen var det i alle fall reist ett telt ved vannet. Jeg lot telt være telt og ruslet de siste 20 minuttene østover til mitt mål for dagen, Sandtjern. Vel framme hørte jeg godt at jeg ikke skulle få være alene her i natt. Det var tydelige mannsrøster på østsiden av vannet, så jeg strøk ned langs vestsiden.

Nå var det i ferd med å begynne å mørkne, og jeg skjønte med en gang at jeg hadde gjort en tabbe ved å glemme hodelykt eller annen belysning. Jeg fant en teltplass, og fikk opp teltet i en fei. Her måtte de siste rester av dagslys utnyttes. Det var ingen grunn til å nøle med fiskestanga heller. Å knyte fiskeknuter i mørket er ikke spesielt lett, men jeg fikk il slutt festet en wobbler på sena. Ørreten hadde et forholdsvis høyt aktivitetsnivå i vannskorpa, og noen av vakene så ut som de kunne komme fra relativt stor fisk. Men det skulle ikke lykkes meg å få noen av de på land. Jeg hadde en OK fisk, tror jeg, på et stykke, men så sa den takk for følget og slapp sluken. Etter hvert ble det så mørkt at jeg ikke riktig kunne se hvor jeg satte ned føttene, og da følte jeg det var tryggest å ta kvelden i teltet. Jeg hadde for en gangs skyld klart å finne en plan teltplass, så jeg lå riktig så godt den natta. Og insektplagen var ingen ting å klage på.

Det var relativt kaldt om natta, så jeg våknet et par ganger av at det ”tok” litt i kinnene. Men alt i alt fikk jeg mye god søvn. Morgenen etter fikk jeg besøk av sola inn i teltet i halv åttetiden, og da var det jamt slutt på søvnen. Kara på andre siden av vannet hadde funnet fra fiskestengene de også, men jeg valgte å pakke ned min, sammen med alt annet utstyr. Og så var det å begi seg på hjemveien. Ved Lårvika passerte jeg teltet jeg så dagen før, og der virket det som folket fortsatt sov. Halvtimen etter var jeg ved bilen igjen. Det ble ikke noe fisk denne gangen, men en hyggelig tur i flott vær var det.