Tur til Myrehogget 3. mai 2008

Etter å ha tenkt på saken i altfor lang tid, fikk jeg endelig den nødvendige tenninga til å ta en tur til Holtefjell. Jeg bestemte meg for at mitt gjensyn med dette skogområdet skulle være en enkel dagstur til Myrehogget, som med sine 707 moh. er det høyeste “fjellet” i området.

Tidspunktet for turen, som ble gjennomført til fots, var nok ikke det gunstigste. Vinteren 2008 har vært snørik i de høyereliggende områdene i landet, og 3. mai var det fortsatt mulig å gå på ski fra 500 moh. Hva som ventet meg fikk jeg en forsmak på allerede i bilen på Vestbyseterveien. Det var bare med nød og neppe jeg klarte å få lurt bilen opp gjennom is og snø til parkeringsplassen under Vestbysetra.

Det første strekket hadde jeg bestemt skulle gå til Myresetra. Det var fortsatt mye snø i terrenget, men fordi jeg startet tidlig på morgenen og fordi jeg fulgte skiløypa var det ikke noen større problemer med gjennomtråkk i snøen. (Det skulle bli verre på tilbakeveien.) Starten på turen var ganske tung. Mye av den totale stigningen blir unnagjort de drøye 2 km.opp til Myresetra. Terrenget vekslet mellom tett granskog og mer åpent myrlandskap med “fjellskog”. Vel framme på Myresetra var det tid for dagens første belønning; en bolle med sjokoladebiter fra Statoil.

Oppglødd over at det hadde gått så glatt så langt, startet jeg raskt på den siste etappen opp til Myrehogget. Snømengden hadde økt betraktelig fra parkeringsplassen og opp til setra. Mange steder var snødybden opp mot halvannen meter høy, med de problemer det førte med seg. Jeg hadde desverre bare et kart med de blåmerkede sommerrutene tegnet inn. Og med snødybder på over en meter hendte det ofte at blåmerkinga befant seg under snøen. Dermed var det bare å håpe på at skiløypene fulgte blåmerkinga sånn noenlunde. Det gjorde de jo naturligvis ikke. Det ble diverse avstikkere, bomturer og omveier den første kilometeren etter Myresetra, før jeg så en terrengformasjon jeg kjente igjen fra kartet. Deretter var det bare å rette seg inn mot målet og gå på med nyfunnet optimisme. Etterhvert dukket det også opp en scooterkjørt skiløype som jeg kunne følge helt til foten av Myrehogget. En naiv tro på at nå var alle problemer unnagjort snek seg inn i bevisstheten min. Denne naiviteten gjorde at jeg valgte å gå korteste vei til toppen, fordi den så enkel ut fra bunnen. Men som med så mange andre ting i livet: det som er enkelt til å begynne med, vil ikke nødvendigvis være det hele veien. Og den slake åpne traséen opp Myrehogget ble etterhvert bratt, kronglete og isete. Til slutt var det mer haling enn gange opp mot toppen.

Men til topps kom jeg, og for et syn som møtte meg der. Myrehogget byr på et fantastisk rundskue. Finnemarka, Drammensdalen, Eikeren, Skrim, Knutefjell, Blefjell, Norefjell, samt et par fjellområder jeg med skam å melde ikke gjenkjente, fylte horisonten. Motløsheten som hadde preget meg opp den siste delen av Myrehogget forsvant som dugg for solen og ble erstattet med et mildt anfall av eufori. Jeg fikk det for meg at den nyoppnådde sinnstilstanden kunne fungere som en katalysator for å kreere høyprosa. Noen måtte jo få vite om mine bestrebelser. Mobiltelefonen ble fisket opp av sekken og gjort klar for å motta en av de mest patosfylte beskrivelser av livet og evigheten og andre høytravende temaer min jordnære hjerne kunne klare å formidle. Men ordene sviktet meg og jeg klarte ikke å få til noe mer enn et par trauste tekstmeldinger. Skuffet over egen utilstrekkelighet som forfatter vendte jeg blikket mot mer verdslige saker. Matpakker smaker aldri bedre enn når man har gjort en skikkelig innsats i forkant, og kombinert med sol fra skyfri himmel var det vanskelig å tenke seg at livet kunne bli noe særlig bedre. Til tross for at jeg befant meg drøyt 700 moh. og var omgitt av snø på alle kanter, var det veldig behagelig å ligge å sole seg i bar overkropp.

Turboka som ligger i en postkasse på toppen viste at sist det hadde vært folk på Myrehogget var for en uke siden. Slik jeg tolket alle innførslene for 2008 i turboka, er det trolig at jeg var den første som besteg Myrehogget til fots dette året.

Etter en time på ryggen i sola bestemte jeg meg for at det var på tide å komme seg hjem. Jeg regnet med at turen ned ville bli vesentlig enklere i og med at jeg nå bare kunne følge mine egne spor nedover. Og det fikk jeg forsåvidt rett i. Turen ned gikk uten bomturer av noe slag. MEN, sola hadde stått og bakt på snøen i flere timer og gjordt den bløt og råtten, slik at jeg til stadighet tråkket gjennom. Og på den måten jobbet jeg meg ned til bilen. Humøret sank proporsjonalt med beina i snøen, men etter ca. 1,5 time var jeg nede ved bilen. Det hører med til sjeldenhetene å bli anpusten av å gå nedoverbakker, men denne gangen ble jeg det virkelig.

Alt tatt i betraktning, vil jeg si at det definitivt var en tur som frister til gjentakelse, bare snøen forsvinner.