Siste topp i Drammen på lista over de med primærfaktor 100+ meter stod for tur i dag. Den er også Drammens nest høyeste topp. I likhet med så mange andre topper er det mulig å starte fra flere kanter. Jeg valgte den enkleste ruten, fra Eiksetra, opp skiløypa i Dritarbakkene.

Disse bakkene er nok mer behagelig å forsere til fots, og det var mulig nå selv om det lå en del is i løypene i skyggepartiene. Etter som de bratteste bakkene ble unnagjort, ble terrenget og vegetasjonen stadig mer åpen, og det ble faktiske enklere å gå jo høyere en kom. Sola hadde tydeligvis fått bedre tak i snøen i det åpne landskapet. Etter en snau halvtime befinner jeg meg ved siktskiva på toppen. Det kan vel ha vært innpå 30 år siden jeg var her sist. Og enten så har det skjedd ting med utsikten på de 30 åra, eller så har det skjedd en erindringsfeil hos meg, for det jeg så i dag kan ikke sammenlignes med det jeg tror jeg så for 30 år siden. Jeg mener å huske at det i alle fall var bra utsikt til koller og topper i Finnemarka, men nå var det faktisk vanskelig å få fri sikt til noe som helst. Vegetasjonen sperrer utsikten både her og der. Det lave skydekket og duskregnet jeg hadde på turen gjorde naturligvis ikke saken bedre. Litt skuffet over at virkeligheten ikke svarte til forventningene var jeg jo, men samtidig er det godt å få ryddet litt i illusjoner. Nå er jeg i alle fall i stand til å gi en mer sannferdig beskrivelse av toppen enn jeg var før turen startet. Til bilen fulgte jeg i mine egne fotspor, og turen ned var gjort på drøyt 20 minutter.