Nytt år, nye muligheter. Da jeg startet prosjektet mitt “21 topper” i 2014, var utgangspunktet at alle skulle tas det året. Hvor optimistisk var vel ikke den tanken? 3 år senere er jeg kun 1/3 på vei. Og med det manglende tempoet mitt og de politiske vindene det er i landet nå, så står jeg vel i fare for å ikke få fullført prosjektet med den kommunestrukturen som fortsatt er i Buskerud.

 

Med det i bakhodet var det bare å komme seg i gang med kommunetoppene. Jeg vet fra tidligere år at tidlig mai er en utfordring på Myrehogget, når man skal gå til fots. Vinteren hadde ikke vært spesielt snørik, men våren hadde vært kald så snøen holdt seg godt.

Tradisjonen tro kjørte jeg til Vestbysetra og startet turen derfra. Det er ikke den eneste muligheten for startsted, og på denne tiden av året hadde det kanskje vært bedre å starte fra Hoensvannsiden og kunne gå i en mer sydvendt li. Men jeg er tradisjonell og holder meg til det jeg alltid har gjort, så da ble det Vestbysetra nok en gang. Om ikke annet så fikk jeg i alle fall sola i ansiktet når jeg gikk. For folk som velger denne adkomstveien, må det huskes å medbringe 40 kr til bommen i Vestbyseterveien.

Snøfonnene viste seg med en gang jeg begynte å gå. Først var de små og isolerte, og lette å gå rundt. Men etter hvert som jeg kom høyere i terrenget ble de mer omfattende og vanskelig å ignorere. Heldigvis er stien fra Vestbysetra mot Myrehogget skiløype om vinteren, så løypemaskinene hadde kjørt der om vinteren. Det gjorde at jeg fikk en rimelig grei issåle å gå på, men da jeg kom til Myresetra var det slutt på isen. Derfra var det bare snø, med stor mulighet for gjennomtråkk. Unaturlig forutseende fra min side, men jeg hadde faktisk husket å ta med truger. Og nå var det ingen bønn. De måtte på. Ikke sånn og forstå at det er noe nederlag eller noen lidelse. Faktisk er det veldig behagelig å kunne gå med truger. Mye behageligere enn å hele tiden måtte dra opp et søkkvått bein som man har tråkket gjennom snøen og ned i bekken som naturligvis randt under. Tempoet man kan holde med truger er heller ikke noe ankepunkt. Med de stegjernaktige tennene under sitter trugen som spikret til underlaget. Så da ble ellers glatte motbakker forsert som det skulle vært flatmark.
Selve toppkollen på Myrehogget er realtivt glissent bevokst, så der hadde det meste av snø smeltet og jeg kunne gå det siste stykket uten truger. 1 time og 15 minutter brukte jeg fra parkeringsplassen og opp. Men i denne tiden ligger det mye surring og røring og snubling og feilgåing, så potensialet for å gå de snaue 6 kilometerne fortere er stort. Men hvem bryr seg om grumset nede i bakkene når man står på en så fin topp? Til å være såpass lav (707 m) har Myrehogget en formidabel utsikt. Mye av grunnen til det er den sparsommelige vegetasjonen på toppen, og at det ikke er noen like høye topper rett ved. Tyrifjorden, Finnemarka, Drammensdalen, Eikern, Skrim, Jonsknuten, Blefjell, Norefjell og mye annet som jeg irriterende nok ikke gjenkjenner er lett synlig fra toppen.

Etter å ha stirret på utsikten så øyet ble stort og vått, var det å få i seg litt næring før nesa ble vendt hjemover. Det fristet i utgangspunktet å legge seg nedpå og få litt sol i fjeset, men en noe sjenerende vind gjorde det til et mindre gunstig alternativ.

Turen ned handlet bare om å følge mine egne fotspor, og ble unnagjort på en brøkdel av tiden det tok å komme opp. Trugene var på hele veien ned.

Kort oppsummert: En nydelig tur til et fantastisk turmål. Men jeg vil si at som fotturist var jeg nok kanskje et par uker for tidlig ute. Og la meg bare til slutt få sitere et skilt jeg så oppe ved Myresetra: “Ikke sitt inne – alt håp er ute”