Oppryddingsturene har begynt. I området rundt Gjevlekollen ligger det to koller jeg på mine to tidligere turer i dette terrenget ikke har vært innom.
Jeg kjørte til den gamle parkeringsplassen ved Kanada og gikk til fots derfra. Trugene ble enn så lenge båret i hendene. Jeg gikk skiløypa mot Nykjua. Det ble for tredje gang på en måned. Føret var greit nederste delen av løypa, med hardpakket snø. Men etter hvert som jeg kom høyere i terrenget gikk snøen over til is, og på et tidspunkt hadde jeg ikke annet å gjøre enn å få tatt på meg broddene. Deretter ble det en grei transport til Kringlehølen hvor jeg skulle snu og fortsette inn i terrenget. Jeg fulgte en traktorvei sørover. Det tok ikke lang tid før jeg måtte på med trugene, for i nordvendte skråninger er det fortsatt greit med snø. På toppen av skråningen endret forholdene seg. Bakken hadde sikkert fått mer sol enn skråningen for plutselig var det nesten ikke mer snø igjen. I tillegg hadde jeg fått en høyspentmast som følge. Stien mot dagens første mål, Kardåsen, går i stor grad rett under eller like ved denne høyspentmasten. Jeg passerte Langvannet på høyre side, og deretter var det slutt på stien. Resten av turen mot toppen måtte jeg finne fram på egen hånd. Vegetasjonen var tynn så det var lett å ha oversikt, så det tok ikke lang tid før jeg var på toppen. Det var i det store å hele et uspennende toppunkt, så jeg fortsatte raskt videre sørøstover på åsryggen mot dagens neste mål, Svartvassholen.

På vei nedover åsryggen åpenbarte det seg pene utsyn både mot Knausen og Gjevlekollen, begge koller jeg har besøkt før. Siden Gjevlekollen lå på veien tilbake mot bilen, ville det bli et besøk til på denne. Men først var det Svartvassholen. Det er ikke langt mellom Kardåsen og Svartvassholen. Egentlig var det bare snakkom å følge åsryggen ned fra Kardåsen til sydenden av Svartvannet, og så rett opp på Svartvassholen derfra. Det tok i det store og hele ikke mange minutter. Svartvassholen var enda mer uspennende som toppunkt enn Kardåsen, så det ble heller ikke noe langt stopp her.
Følger man åsryggen sørover fra toppen av Svartvassholen, blir man etter hvert fanget opp av den blåmerka stien mellom Knausen og Gjevlekollen. Jeg gjorde akkurat det, og fant greit et blåmerke på en trestamme. Dessverre hadde ingen andre fulgt denne ruta på en stund, så det var ingen spor i snøen og navigere etter. Dermed var jeg nødt til å finne stien selv. Og det ble starten på en helsikes jobb. Det kan være en utfordring å følge en blåmerka sti om sommeren, men da har man ofte et tråkk å følge. Nå var det tråkket dekket av snø, og jeg hadde bare blåmerkinga å navigere etter. Denne er ikke av nyere dato på det strekket jeg skulle gå, så blåmalingen var godt falmet og med god avstand mellom merkene. Det peneste man kan si om merkinga er den i alle fall er diskré. Det ble en tur med mye kryss og tvers- gåing. Heldigvis hadde jeg GPS’en som hjelp til å hente meg inn med.

Det tok meg tre kvarter, men jeg kom meg greit opp på Gjevlekollen. Der oppe var det i alle fall nydelig utsikt, da særlig nord- og østover. Noe annet som var nydelig var været, så jeg satte meg til i solveggen på den gamle brannposthytta som står på toppen. Her ble jeg sittende til solen gikk ned bak noen trær og det ble merkbart kaldere. Jeg skrev meg inn i turboka og ruslet ned mot Skjærsvannet. Ned dit var det i alle fall fotspor å følge, så den delen gikk greit. Naturligvis tok sporene en annen vei enn den jeg skulle da jeg kom ned til vannet, så da var det på’n igjen med gange på kryss og tvers for å finne stier eller noe annet som kunne hjelpe nedover lia til Kanada. Det gikk naturligvis fint denne gangen også, med hjelp fra GPS’en. Etter en time med famling nedover lia, kom jeg fram til Delekant. Derfra var det bare å følge Vestsideveien fram til parkeringsplassen på Kanada.

Turen var på 25 kilometer og tok 5 timer.