Etter forrige helgs tur hvor jeg ble nødt til å parkere bilen i sivilisasjonen på grunn av islagte skogsbilveier, var jeg denne helga føre var og valgte et startsted hvor jeg ikke var avhengig av grusveiene. I romjula var jeg en tur inne i marka vest for Øverskogen og fikk tatt et par topper der, men turen måtte avbrytes med delvis uforrettet sak på grunn av begynnende mørke. I dag var det på tide å fullføre det jeg begynte på i romjula.

Jeg kjørte bilen opp til Øverskogen og parkerte ved Skustad. Turen startet behagelig på Øvre Skustadvei og jeg fulgte den opp til skogkanten hvor skiløypa til Breili starter. Det var ikke perfekte forhold for skigåere i den løypa nå, men det kunne la seg gjøre for de mest ivrige. Jeg gikk ufortrødent videre til fots. Trugene hang på sekken, men enn så lenge var det like greit å bare ha de hengende der. Inne ved Svartvannet gikk jeg på snørra i en bakke hvor løssnø skulte isen under. Forholdene hadde endret seg litt etter hvert som jeg kom lenger inn og opp i terrenget. Det ble mer snø, og snøen ble tørrere. Det ble med andre ord bedre forhold for skiløperne og dårligere for oss til fots.  Herfra og ut resten av turen hadde jeg trugene på beina.

På vestsiden av Svartvannet forlot jeg skiløypa som dro i litt mer nordlig retning opp mot Flagret, hvor jeg var sist. Nå fortsatte jeg vestover på blåmerka sti retning Stormoen. Det lå vel rundt en halv meter snø i skyggepartiene så helt enkelt å følge stien var det ikke. Men jeg hadde med GPS, og visste hvilken retning jeg skulle gå så jeg var berget.

Like ved Monsetjern gikk jeg nesten rett på en tiur. Jeg hadde sett ferske spor av den tidligere på turen så jeg ble ikke veldig overrasket. Tiuren var av det mindre skremte slaget, og jeg rakk å fiske fram kameraet og knipse noen bilder før den spankulerte bort fra meg og inn i skogen.

Jeg ruslet videre mot Stormoen som nå bare var et par-tre hundre meter unna. Jeg holdt meg på sørsiden av kollen for her var det et hogstfelt som gjorde at utsynet sørover var fri for hindringer. Og det er i det store og hele ganske mye man kan se fra denne kollen, i alle fall av Finnemarka. Lierdalen med Drammensfjorden i enden ligger mot sørøst. Gjevlekollen og Knausen tar opp det meste av utsikten sørover, mens Hovlandsfjell og Tverråsen ruver i vest. Over alt dette har man sikt til de kjente landemerkene Jonsknuten og Skrimfjellene.  Og over meg på himmelen gled en musvåk lydløst i sirkler.
Det var trivelig på sørsiden av Stormoen, men det er ikke der det høyeste punktet på kollen ligger så jeg måtte vende om og rusle i nordlig retning. Toppunktet på Stormoen er ikke noe særlig å skryte av, så dersom man ikke er av typen som må til topps ville jeg ha holdt meg syd på kollen.

Det var flere topper som stod for tur i dag så jeg ruslet tilbake den veien jeg kom. Det går litt raskere når man bare kan følge sine egne trugespor uten å måtte konferere kartet hele tiden, så det tok ikke mange minuttene før jeg var ved Svartvannet igjen. Her traff jeg en skiløper som var på vei innover i terrenget, og vi vekslet noen ord før vi gikk hver til vårt.
Mitt mål nå var Endeløshaugen rett sør for Svartvannet. Her hadde jeg tenkt til å slå meg til ro en stund. Jeg fant et «fint» hogstfelt like ved toppen og fikk rigget meg til på en plass med kremutsikt over Finnemarka. Fordelen med hogstfeltet jeg hadde plassert meg i var at det sørget for grei tilgang til ved for bålet jeg hadde tenkt å fyre opp. Ulempen med det åpne terrenget var at det var mer vindutsatt enn fyrstikkene satte pris på. Heldigvis hadde jeg i tillegg til vanlig fyrstikker med meg et sett med stormfyrstikker, og de gjorde susen i vinden.
Jeg fikk fylt svartkjelen med snø og det gikk ikke lange stunden før jeg hadde kokende vann nok til et par kaffekopper.
Etter en times rast med soling og lur, satte jeg kursen for dagens siste mål, Røynelihøgda. I luftlinje er det bare 5-600 meter mellom Endeløshaugen og Røynelihøgda, og kursen er rett vest. Det gikk heldigvis ikke rett vest med navigeringa mi. Det var først ned østsiden av Endeløshaugen, over Langemyr og en ny liten kolle, forbi Øverbyhytta og opp lia til Røynelihøgda. Det var ikke rare utsikten fra toppen, men ei lita glippe i vegetasjonen gjorde at jeg i alle fall så Tryvannsområdet.

For å komme tilbake til bilen satte jeg kursen rett nordover på kollen og gikk til jeg kom til Hullbekkmyra og skiløypa mellom Svartvannet og Øverskogen. Derfra var det bare å følge skisporet tilbake til bilveien og bilen.

Bilder fra turen

[ngg_images source=”galleries” container_ids=”11″ display_type=”photocrati-nextgen_basic_thumbnails” override_thumbnail_settings=”0″ thumbnail_width=”240″ thumbnail_height=”160″ thumbnail_crop=”1″ images_per_page=”20″ number_of_columns=”0″ ajax_pagination=”0″ show_all_in_lightbox=”0″ use_imagebrowser_effect=”0″ show_slideshow_link=”1″ slideshow_link_text=”[Show slideshow]” order_by=”sortorder” order_direction=”ASC” returns=”included” maximum_entity_count=”500″]