Vi skriver 19. mars 2017. Vinteren vi har bak oss har ikke vært spesielt snørik. Mange steder med soleksponering er allerede bare. Det var det jeg håpet på da jeg satte kursen mot Snaukollveien.

Tidligere i uka hadde jeg fått min nye 3-sesongs sovepose, og nå hadde jeg lyst til å teste den. Det ville i alle fall medføre ny rekord med god margin for starttid på teltsesong. Normalt har denne falt i første halvdel av mai, men ingen ting er bedre enn å utfordre seg selv litt.

Neste avgjørelse jeg måtte ta var destinasjon. Valget falt på Bergdamtjern, like ved Snaukollen i Øvre Eiker. Da kunne overnattinga kombineres med turer opp på Vardeåsen og Fjerdingstadkollen som ligger på hver sin side av Bergdamtjern, henholdsvis vest og øst.
En annen fordel med Bergdamtjern er at det går bilvei helt opp, så jeg kunne få en behagelig start på teltlivet.

Så var det å bestemme seg for hva som skulle i sekken. Siden jeg ikke skulle gå så langt så kunne jeg være relativt raus i utvelgingen. Foruten selvfølgeligheter som telt, liggeunderlag og den nye soveposen, ble det puttet et rikholdig utvalg av utstyr til primusen, og naturligvis primusen selv. Bok som lektyre for de siste kveldstimene i teltet ble også pakket ned. Da jeg var fornøyd med innholdet, hadde jeg fylt hele 95-literen, og herligheten veide 19 kilo.

Siden det var lørdag, ville jeg få med meg litt engelsk fotball før jeg dro. Og som en perfekt opptakt til turen fikk jeg se West Bromwich slå Arsenal, et perfekt resultat for mitt lag, Tottenham.

Jeg reiste avgårde i godt humør, men humøret ble satt på prøve da jeg kom fram til Snaukollveien. Jeg burde jo ha tenkt meg det, men det glapp for meg at Snaukollveien var en bomvei, og jeg hadde ingen kontanter med. Dermed hadde jeg to valg: blåse i avgiften og kjøre videre med håp om at ingen ville kontrollere noe i kveld, eller parkere bilen på trygg side av bommen og heller gå de 4 kilometerne til fots. Som den redelige fyren jeg innimellom er, så valgte jeg å parkere bilen før bommen.
Nå angret jeg plutselig på at jeg hadde vært så lite selektiv i utvelgelsen av utstyret i sekken. 4 kilometer med 400 høydemeters stigning, og med 19 kilo på ryggen er vel i og for seg ikke et karstykke, men det fristet ikke i ettermiddag. Likevel la jeg i vei, blek men fattet. Blekheten ble raskt erstattet med rødsprengthet etter hvert som jeg steg i terrenget. Etter en kilometers gange innså jeg at det var like greit at jeg parkerte der jeg gjorde. Det som startet som veldig fin og bar vei, ble her fortsatt fin, men forferdelig islagt vei. Denne blåisen hadde ikke vært noe stas for bilens piggfrie dekk.

Mange steder på veien opp var det en fantastisk utsikt over Øvre Eiker. Særlig Holtefjell, på andre siden av dalen, er lett å se, men også Jonsknuten litt mer sørvest er lett å plukke ut. Det var deilig å stoppe opp noen ganger for å puste ut og se på utsikten. Svetten rant godt hele turen opp, men distansen ble tilbakelagt i et stødig og greit tempo. Men jeg var glad da jeg kom fram til Bergdamtjern og kunne begynne å se etter en leirplass. Siden det tross alt var noe snø i terrenget så var det ikke så vanskelig å finne en plass som var flat og stor nok for mitt ringe telt. Jeg hadde uansett ikke tenkt å bruke mer enn innerteltet.
Jeg satte fra meg sekken, for nå måtte jeg skynde meg til Vardeåsen før sola forsvant helt og mørket kom. Jeg hadde jo naturligvis kommet litt på hæla tidsmessig siden jeg ikke fikk kjørt helt opp. Heldigvis var det ikke langt og høyt til toppen av Vardeåsen, så jeg rakk dit akkurat i tide til å se sola forsvinne ned bak Holtefjell. Jeg var glad jeg rakk det, for det var et utrolig fargespill i skyene da sola gikk ned. Sjeldent nok traff jeg et annet menneske her oppe. Det var en jevnaldrende som var ute og luftet hunden sin. Vi vekslet noen ord før vi gikk hver til vårt. For meg ventet det rigging av telt og et lite måltid med frysetørket gryte. På veien ned fra Vardeåsen tok jeg med meg en del tørrkvist som jeg tenkte å bruke til å lage bål. Jeg fant ikke mye skikkelig ved og siden det var begynt å bli mørkt nå regnet jeg heller ikke med at jeg kom til å prøve å finne mer etter at jeg hadde fått slått opp teltet. Bålet ville med andre ord bli mer symbolsk enn nyttig.
Jeg hadde funnet en leirplass rett i vannkanten, i den grad man kan si at noe slikt eksisterer når land og vann går hand i hand i en eneste stor hvit slette. Jeg hadde i alle fall godt albuerom til å slå opp teltet, og det gikk greit uten bruk av ekstra lys.
Jeg fikk liv i bålet og heiv på det jeg hadde funnet av ved. Om ikke annet gjorde bålet underverker for stemningen ved teltet. Lyden, lukten og lyset fra det var med på å heve opplevelsen betraktelig. Men til matlagingen var det primusen som gjorde jobben. Kyllinggryta smakte fortreffelig ved bålet. Når dette sluknet krøyp jeg inn i teltet med et håp om å få lest litt før jeg la meg. Det ble det ikke noe av. Temperaturen hadde sunket så mye etter hvert at det var dønn umulig å gjøre noe uten å ha hansker på. Boklesing og tjukke hansker er relativt uforenlig, så det ble tidlig kveld. Klokka 20.00 skrudde jeg av lykta.

Natta forløp uten videre dramatikk, temperaturen fortsatte å falle så jeg lå etter hver i superundetøyet med ullgenser på, og med hansker, finlandshette og lue. 06.30 hadde jeg sovet nok. Det var rim på alt utenom soveposen i teltet, så varmt hadde det ikke vært. Men jeg kom meg rimelig greit gjennom natten. Det var bare i fjeset at jeg tidvis frøys.

Jeg fikk lagd meg en kopp kaffe, før jeg begynte nedriggingen. Liggeunderlaget hadde frosset fast i i teltgulvet og leddene i teltstengene var iset sammen. Jeg fikk naturligvis skikk på dette, men bestemte meg for at neste telttur gjøres i noe varmere vær.
Jeg kommer naturligvis ikke til å holde dette løftet.

Med fullasta sekk på ryggen igjen ruslet jeg tilbake til den enden av vannet hvor jeg kom fra i går. Her satte jeg fra meg børa og peilet meg inn på Fjerdingstadkollen. Det var bare noen hundre meter og gå så jeg kom dit ganske så raskt. Fjerdingstadkollen er et utrolig fint utsiktspunkt. Hadde noen felt noen trær der så kunne det ha blitt et skikkelig panorama. Men mellom trestammene så har man utsikt i nesten alle himmelretninger. Skrim, Jonsknuten, Holtefjell, Norefjell og mange av kollene i Finnemarka er i synsranden. Og Fjerdingstadkollen er lett tilgjengelig. På sommerføre kan man kjøre helt opp til Bergdamsjø, og da er det bare en halv kilometer til toppen. Og jeg så det går en sti til toppen også.

Jeg ruslet etter hvert ned igjen, plukket opp sekken nede ved vannet, og gikk tilbake til bilen den veien jeg kom dagen før. Alt i alt en veldig fin tur, så det blir nok ikke så lenge til jeg tar en ny natt ute.