Da var det atter på tide å komme seg opp på noen mindre prangende koller i Finnemarka. Den ene av de jeg hadde blinket ut kalles nå Venehaug, så litt forhåpning om et hyggelig møte var det lov å ha.

Det ble atter en tur inn Elgtjernsveien, men i motsetning til de fleste gangene kjørte jeg ikke helt inn til Sponevollen. Jeg parkerte bilen der hvor Urvannsveien tar av fra Elgtjernsveien. Det står et skilt der om at veien er stengt med bom 100 meter lenger inne, så jeg turte ikke å kjøre inn. Smart valg skulle det vise seg, for på den lille parkeringsplassen det er inne ved bommen, stod det alt to biler, og fler er det ikke plass til.

Jeg ruslet inn til Damtjern, som ligger midt imellom dagens tre mål; Venehaug i øst, samt Digerhaug og Haugane i vest. Det ville med andre ord bli noe fram og tilbake i dag. Jeg startet med Venehaug. I følge kartet skulle det gå sti fra Damtjern og helt opp til toppen, men den stien var som så mange andre; veldig nært å kunne kalles en vits. Det ble stort sett til at jeg måtte finne min egen vei gjennom terrenget, og det gikk forsåvidt greit. Det var uansett ikke snakk om mer enn ca. en kilometer, og med GPS’en framme ble det aldri til at jeg kom langt ut av kurs.

Som utsiktspunkt er ikke Venehaug særlig ven, men mellom trestammene var det mulig å skimte snødekte topper både på Blefjell og Norefjell. 
Ned igjen til Damtjern tok jeg en litt annen rute for å prøve å finne den stien jeg sleit med å finne på vei opp. Men det gikk ikke likere på vei ned heller. Det ble en tur gjennom ur og bush for å komme tilbake til samlingspunktet, demningen på Damtjern.

Deretter bar det vestover mot de to siste toppene. Det skulle også gå en sti jeg kunne følge her, og i motsetning til i stad så var det faktisk mulig å gjøre det, i alle fall et godt stykke på vei.

I skaret mellom Haugane og Digerhaug måtte jeg forlate stien og begi meg ut i terrenget. På åsryggen opp mot Haugane var det imidlertid hogd, slik at det var åpent og greit å gå til å begynne med. Hogstfeltet tok rett nok slutt etter hvert, men den skogen som møtte meg da var lettgått. 
Haugane viste seg å være nok en topp uten utsikt, og det var vanskelig nok å finne ut hva som faktisk var det høyeste punktet.

Jeg ruslet ned i skaret igjen, og begav meg opp på den andre siden mot Digerhaug. Her var det skog hele veien til topps, men kun snakk om et par hundre meters gange. Digerhaugen hadde i alle fall en trigonometrisk installasjon på toppen, så ikke så vanskelig å vite at man var oppe der. Utsikten derimot var rimelig fraværende her også, så jeg ruslet ned i skaret igjen, og deretter tilbake til Damtjern og videre til bilen.

Turen var på 7,5 kilometer og 2,5 timer.