En skikkelig langtur stod for tur. Bilen ble stående hjemme, og jeg satte meg heller på bussen til Sylling. Målet var å gå fra Kanada og hjem til leiligheten på Konnerud. Jeg hadde ikke helt kontroll på hvor lang turen var, så jeg startet tidlig slik at jeg hadde hele dagen til rådighet.
Det hadde regnet lang tid i forveien, så jeg var glad det meste av traseen kunne legges til bra skogsbilvei.

Første strekket går nordvestover opp mot Nykjua. Egentlig er det en ganske lang etappe opp mot Nykjua, og den blir ikke lettere av å nesten utelukkende i oppoverbakke. Faktisk så stiger den snaue mila rundt 250 meter. Men det var tidlig på turen og beina var lette, så jeg kom meg fram til Nordsneisa i fin form. Jeg gått opp dette strekket flere ganger så både kropp og hode var satt på autopilot. Fra Nordsneisa og sydover har jeg aldri gått før, så der var det å skjerpe sansene og suge inn inntrykkene. Terrenget var slakt hellende, så det gikk fort. Terrenget rundt alle sneisene og Åsvanna virket som veldig trivelig, med åpen furuskog med lyng av forskjellig slag i bunnen.

Ved Sørsneisa kom jeg inn på kjente trakter, siden jeg kom meg hit fra Sponevollen forrige uke. Ved Kluftetangene sa jeg farvel til forrige ukes trasee, og fortsatte videre sørover mot Saga. Litt lenger ned på veien møtte jeg to jegere. Etter hundene de hadde med seg å dømme var det storfugl de var ute etter. Det var forøvrig det første tegn på liv jeg så på denne turen, som til nå hadde vart i snaut to timer.

Nede ved Saga var det mer tegn til liv. Det stod vel rundt 10 biler ute på tunet der, men ingen folk å se. Sikkert jaktfolk som var gått til skogs.

Fra Saga gikk jeg østoverlangs Rotua mot Veslesetra. Ganske tidlig på dette strekket tok traseen til Thorleif Haugs minneløp, som jeg hadde fulgt hele veien til nå, en annen vei. Den drar rett sydover ved Saga, over Tranemyrene og Fløyten, mens jeg skulle noe mer østover før jeg dro meg mot sør.

Ved Veslesetra kunne også jeg svinge sørover og gå langs Egga til der den har sitt opphav, Garsjø. Det er litt stigning på løypa opp mot Garsjø, og foruten et lite område hvor jeg gikk rundt Garsjø ville det være stigning helt til jeg stod oppe på Skimten.

Oppe ved Garsjø ble det straks litt mer sivilisert. Området er et populært turmål, så her møtte jeg både den ene og den andre barnefamilien på min vei mot Eiksetra. Eiksetra markerte også en foreløpig slutt på skogsbilveiene jeg hadde fulgt så langt på turen. Fram mot Hvalsdammen ville det nå bare være stier av ymse kvalitet. Stien fra Eiksetra mot Skimten er nå om ikke annet tydelig, all den tid den er skiløype om vinteren. Det kunne dessverre se ut som spormaskinen hadde kjørt ruta om sommeren også. Et eller annet stort og tungt hadde i alle fall kjørt gjennom løypa og harvet den opp til et gjørmehav. Særlig Dritarbakkene så ille ut. Det ble litt bedre oppe på Skimtplatået. Og ved Skimten var alt som det pleier.

Fra Skimten ble det bare nedoverbakke helt til jeg hadde fått krysset Drammenselva. Løypa jeg fulgte var den samme som de bruker i Topp7turen på våren. Den går ned forbi Pintleiken, nord for Hvalsdammen, sneier parkeringsplassen på Årkvisla og går mot Spiraltoppen før den slynger seg ned zik-zaken til Drammen sentrum.

Nede i Drammen satte jeg kursen mot Papirbredden og derfra og hjem ble det som den daglige turen hjem fra jobben; opp Gamlebakken og over Haukås til leiligheten på Skjelsbekk.
Vel hjemme viste loggen at jeg hadde vært ute i 7,5 timer, og hadde gått 43,5 kilometer.