Endelig turdag igjen. Vinteren hadde vært hard og lang for både kropp og sinn, og det hadde blitt mange turer som ikke kom lenger enn til sofaen.
Men nå ble trugene pakket og kursen satt mot Hurum.

Målet var Stikkvannskollen. Jeg har vært der før. Den gang var det i ferd med å bli vår, og bakken var for det meste bar. Slik var det ikke i dag. Veien inn fra Semsporten var nykjørte og fine skiløyper, riktignok lite brukt tilsynelatende. Det tar av en sti fra veien som går helt opp til Stikkvannskollen. Den er det ikke noe problem å finne om sommeren, men det er helt tydelig at noen skikkelig vinterrute går det ikke til topps. Det hadde riktignok gått en skiløper der tidligere, men det var før siste snøfall så sporene var ikke så veldig tydelige. Trugene måtte i alle fall på.

Jeg fulgte skisporet hele veien. Det avvek tidvis noe fra stien som går opp, men i løssnøen som var her nå spilte det ikke så stor rolle hvor man gikk. Det var like tungt uansett. Å gå på truger i løssnø, er som å løpe med høye kneløft på en «tjukkas».

Skisporet fulgte i stor grad strømledningen som går til mobilmastinstallasjonen som er på toppen. Det var greit nok det. Det ble en bratt men kort trasé opp, og pusten gikk skikkelig da jeg stod oppe ved hytta på toppen.

Det er et skikkelig anlegg oppe på toppen av Stikkvannskollen, hytte, mobilmast og tårn. Tårnet er vel i utgangspunktet ikke ment som utsiktstårn, men slik det står der er det vanskelig å la være. Du kommer høyt nok til å se over vegetasjonen, og det er et skikkelig rundskue som venter. Her har man virkelig utsikt til syv prestegjeld og mere til.

Etter at utsikten var nytt i langdrag, i alle fall så lenge den kalde vinden tillot, ruslet jeg tilbake mot bilen.

Turen var 4,4 km og varte i 1 time og 31 minutter.