Skarven

Helt vest i Aure kommune ligger øya Tustna. Det er på ingen måte noen stor øy. Spreke folk sykler nok greit rundt den på et par-tre timer. Men den er stor nok til å romme et lite fjellmassiv, som faktisk har fått to navn. Fjellene vest for Gullsteindalen heter Jørenvågsalen og fjellene øst for dalen er en del av Tustnastabban. Fjellet jeg hadde tenkt meg opp på, Skarven, er en del va Tustnastabban.

Etter en båttur fra Kristiansund til Tustna parkerte jeg bilen like ved brua over til Stabblandet, og fortsatte turen til fots derfra. Den startet pent og pyntelig på skogsbilvei inn mot Gullsteindalen, men det varte ikke lenge før det bar ut i terrenget ved foten av Skarven. Herfra og opp var det i praksis bare snakk om en eneste lang motbakke, dog med litt varierende stigning underveis.

Først gikk turen gjennom myrlendt terreng uten altfor kraftig stigning. Deretter ble det ble det brattere opp gjennom furuskogen til man var ute i åpent landskap rundt 200 moh. Litt uvant å være på snaufjellet på 200 meter. Men da ble i alle fall resten av turen litt mer oversiktlig. Det tok ikke lang tid før terrenget gikk over fra å være behagelig stigende til å bli svettesprengende bratt. I bratta starta også ura, så en blir nødt til å klyve fra stein til stein oppover et stykke. Behagelig var det da at vel oppe fra ura så flatet terrenget ut og det ble mosebunn under føttene, og det siste stykket opp til toppen var ren kos.

1,5 timer etter jeg startet turen nede i fjæresteinen ved Gullstein stod jeg på toppen av Skarven, 896 moh. Det blåste godt oppe på toppen så det var ikke noe blivende sted, men utsikten måtte nytes litt før jeg gikk ned igjen. Best var den mot nord hvor man ser rett ut på Smøla og da særlig ut til vindmølleparken, som jeg også så fra Freikollen. Østover ser man rett inn i fjellene på Stabblandet. Sørover er det fjellene rundt Surnadal som dominerer, mens østover stirrer man rett inn i nabofjellet Jørenvågsalen. Skarven og Jørenvågsalen ligger på vær sin side av den botn som Gullsteindalen er, og ned til bunnen er det flere hundre meter, og det er bratt. For meg med et ørlite snev av akrofobi ble det et godt sug i magen når jeg kikket ned.

Turen ned fulgte jeg samme rødmerkede sti som jeg hadde gått opp. Alt i alt en tur på 9,5 kilometer og drøyt 3 timer.

Bilder