Sesongdebut på truger. Og turen skulle gå til Høgåsen, en topp jeg hadde besteget på truger tidligere. Forrige gang var jeg der senere på våren, så da var det greit å finne en plass å sette fra seg bilen. Nå måtte jeg kjøre lenger opp mot Sponevollen, og fikk dermed et startsted lenger unna målet enn forrige gang. Fordelen med det var at da kunne jeg gå litt mer på skrå i fallretningen, slik at det ikke ble så bratt å å. Det var mye løs snø som trugene sank litt ned i, så det var tungt å gå. I tillegg er granskogen til dels tett i den nordvendte skråningen. Det betydde mye zikk-zakkgåing.
Etter hvert kom jeg til steder i terrenget jeg kjente igjen fra turen i fjor. Da var det nesten bare å gå på «husken», uten bruk av GPS. 
Kroktjern ble det første virkelige sjekkpunktet sammenlignet med fjorårets tur. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å komme tilbake hit på sommerføre for å se om det er like idyllisk om sommeren som om vinteren, men det ble nok en vintertur. I fjor rastet jeg ved vannet, men nå gikk jeg bare videre det korte stykket mot Høgåsen.
Høgåsen har blitt et veldig bra utsiktspunkt etter at de har hogd litt rundt toppen. De har naturligvis latt det stå igjen så mye trær at det ikke blir perfekt utsikt, men fortsatt er det bra utsikt. 
Etter å ha fotografert litt returnert jeg mot bilen igjen. Nå gikk jeg rett ned lia, som betydde at jeg kom ut på veien en drøy kilometer unna bilen, men etter en tung tur i løs snø var det bare kos å gå den siste kilometeren på brøyta vei.
Turen var på 5,2 kilometer og varte i 2 timer og 17 minutter.