Det er egentlig ikke ofte at en tur blir bestemt utelukkende ut fra observasjoner på kartet, men for Fjellstulfjell var det tilfellet. Jeg hadde lyst til å finne en tur med utsikt mot Telemark, som det heller ikke skulle være for langt å reise til.

På kartet så det ut som den muligheten åpenbarte seg rett vest for Meheia. Der skulle det ligge et lite område over tregrensa hvor det ikke var andre fjell som forstyrret sikten.

Jeg satte meg i bilen og dro av gårde. Kun kort tid etter jeg passerte Meheia kom jeg til det stedet hvor stien opp til Fjellstulfjell starter. Heldigvis var dette ved en rasteplass med grei mulighet til å sette fra seg bilen. Stien var til alt overmål blåmerka.

Det var ingen nåde å finne i starten. Det gikk rett opp med en gang. Terrenget var behagelig å gå i. Furuskog som ikke ble for omsluttende, og med lyng i bunnen.

Første stopp ble på Elgsprangnatten, et par hundre høydemeter opp i lia. Det var fortsatt for høy vegetasjon her til å få veldig god utsikt, men jeg så i alle fall at det var kort vei til neste topp, sørøsttoppen på Fjellstulfjell.

Veien opp gikk for det meste på nakne berg, og det ble nesten litt klyving på slutten. Toppen hadde et vidt utsyn i de fleste retninger, men jeg innså raskt at jeg hadde valgt en dårlig dag å dra til fjells på.

Varmedisen lå tjukk på alle kanter så de var vanskelig å skjelne noe annet enn de nærmeste omgivelsene. Men av det jeg kunne skimte, så jeg at dette definitivt var et sted som jeg måtte tilbake til når den skarpe høstlufta setter inn.

Jeg fortsatte uansett mot hovedtoppen på Fjellstulfjell for i alle fall å kunne si at jeg har vært der. Det var en kort marsj gjennom kupert og myrlendt terreng, før en siste kneik skilte meg og toppen. Det var det samme der med utsikten: Tatt av disen. Men jeg kunne skimte Blefjell nordover. Sikkert nydelig her om høsten når fargene er på sitt mest intense.

Nedover fulgte jeg bare ruta jeg gikk opp.

Totalt en tur på 5,2 kilometer.