Værgudene hadde skrudd på alt av sjarm over Kristiansund, så jeg fikk avsluttet denne helga med en tur i fantastisk vær. Jeg hadde bestemt meg for å gå løypa til 7-fjell Frei. 7-fjell Frei var en turmarsj arrangert av KNT et par ganger rundt 2020, men er inntil videre lagt på is.
Turen går i runde over 7 topper på Frei. Starten er på Prestmyra.

Prestmyra til Matlausfjellet
1. etappe startet behagelig på grusvei inn i terrenget. På høyde med Sødalsskaret tok det en sti av og jeg fulgte den opp til Sødalsskaret. Stien fortsatte østover, opp mot Matalusfjellet. Det var en grei sti å følge til tross for at den i stor grad gikk i myr. Rett før Matlaausfjellet har vi kommet så høyt at vegetasjonen endrer seg. Det blir mer åpent. På Matlausfjellet er det fin utsikt mot de vestlige deler av Kristiansund by, samt nabokummunene i sør.

Matlausfjellet til Breilia
2. etappe er turens nest korteste. Den følger bare ryggen av åsen mot nord, hvor vi kommer til Breilia. Veldig fint terreng å gå i. Åpen skog og veksling mellom berg og myr å gå i. På bergene kan det være vanskelig å følge stien men enkelte varder er reist for å hjelpe.
På Breilia ser man hele Kristiansund by, og siden Breilia er såpass høy, er det fri utsikt i de fleste retninger. Freikollen hindrer litt utsyn mot vest.

Breilia til Midtfjellet
For å komme til Midtfjellet må man først gå neste halvveis tilbake mot Matlausfjellet. Der tar det av en sti som gårvestover, ned til Sødalen. Den stien er for spesielt interesserte. Til å begynne med faller den slakt gjennom et myrterreng, før den stuper bratt ned mot dalbunnen. Stien er kronglete å gå. Røtter og stein gjør at jeg tror jeg brukte like lang tid ned, som jeg ville ha gjort om jeg hadde gått opp.
Nede i dalen krysser vi bare beitelandet før oppstigningen mot Midtfjellet starter. Stien opp her er betraktelig bedre å gå, både med tanke på det jevnere underlaget, men også fordi den går på skrå opp lia, slik at den ikke blir så bratt.
Når man kommer opp kommer man straks til et idyllisk tjern. Midtfjellet ligger bare et par hundre meter nord for dette. Det er også utsikt mot Kristiansund herfra, men ikke så mye mer.

Midtfjellet til Freikollen
Dagens lengste etappe. Turen går først nordover langs ryggen av åsen, i et trivelig terreng, til tross for veldig blaute myrer. Deretter vrir stien seg ned mot vest og Riksvei 70. Stien er til dels vanskelig å følge ned, men den går i et dalsøkk, så det er bare å følge det ned til veien. Riksveien må følges litt nordover til man kommer til stedet hvor stien mot Freikollen tar av.
Stien starter bratt, men er grei å gå. Det stiger bratt til man er ute av vegetasjonen. Deretter følger man ryggen mot toppen, i flere etapper virker det som. Først er det område med slak stigning som blir avløst av ei bratt kneik. Og dette gjentar seg noen ganger før man er på toppen.
Det ble en heit tur opp. Jeg gikk rett mot sola, og selv vinden som pleier å være et trofast følge i Kristiansund var borte.
Freikollen er det høyeste punktet i en god omkrets så rundskuet storslagent.

Freikollen til Snipa
Dagens bratteste nedoverbakke. Stien ned fra Freikollen til Freikollvatnet er av det freske slaget. Flere steder ser det ut som stien bare forsvinner ut i et stup, men jammen går det an karre seg ned uten altfor stor problemer. I bånn snudde jeg meg og så oppmder jeg kom fra, og det er vanskelig å se at det går an å komme seg opp eller ned der, men det gjør det.
Jeg kjente at beina bygeynte å få nok, men den relativt slake oppoverbakken forbi Lågfjellet mot Snipa gikk uten altfor store problemer. En liten nedoverbakke ble det på slutten også.

Snipa til Lågfjellet
Her gjorde jeg dagens første feilnavigering. Jeg trodde at sjekkpunktet var det høyeste punktet på Lågfjellet, det som jeg akkurat hadde passert. Så jeg gikk dit. Men så viste det seg at sjekkpunktet er en varde helt ute på vestflanken av fjellet. Så da måtte jeg karre meg dit. Det var i alle fall nedoverbakke, og tok meg ikke mer enn 5 minutter.

Lågfjellet til Seterhaugen
Nok en gang gjorde jeg en feilnavigering, og hadde strake veien mot bilen før jeg oppdaget at jeg lå for høyt i terrenget. Da var det bare å justere kursen og bushe seg ned lia til jeg fant stien jeg burde ha fulgt fra Lågfjellet.
Jeg var tilbake i skogbeltet nå, og dermed ble det en del myrgåing. Sliten var jeg allerede, så det var ikke spesielt festlig å gå gjennom disse myrene til tross for at området var koselig nok. Jeg kom meg greit fram til Seterhaugen.

Seterhaugen til Prestmyra
Siste stintet. Det startet bra med en veldig fin sti østover. Deretter ble det sti nordover og oppover når jeg kom fram til Flatsetelva. Den stien var utrolig vanskelig å følge. Tydelig at det ikke er mange som går her. Tilslutt mistet jeg den helt og måtte navigere på frihånd ved hjelp av GPS. Jeg kom meg opp til stien jeg skulle følge ned parallelt med slalombakken. I bånn av bakken var det var det ordentlig vei fram til parkeringsplassen. Jeg måtte over et autovern, og fikset det rimelig elegant til tross for at beina de siste 5 kilometrene tydelig har signalisert at dette holder.

Bilder fra turen: