Nordlandet rundt

På grunn av litt for mye snø i høyfjellet på Nordmøre fortsatt, er turprogrammet endret litt for disse dagene. I dag ble det en tur hvor jeg titt og ofte barberte fjæresteinene.

Jeg kjørte til Løkkemyra og lånte en parkeringsplass av Futura. Det var langt roligere der i dag enn det var da jeg ankom i går.

Turen startet sivilisert, med gange gjennom industriområdet på Løkkermyra, først syd til Omagata, deretter Omagata østover til blir en gangvei. Gangveien fulgte jeg til den endte i hovedveien, til krysset der hvor du kan ta av til Byskogen og Seivika.
Jeg fortsatte turen mot Byskogen, og gikk så langt opp mot rullebanen til Kvernberget som mulig. Jeg skulle følge denne rullebanen fra den ene enden til den andre. Det har aldri slått meg før hvor lang en rullebane er. Har aldri hatt noe behov for å tenke på akkurat det, inntil nå. Det var en drøy tur nedover veien, parallelt med rullebanen. Til slutt nådde jeg enden og veien svingt sørover mot Kristiansund golfbane.

Neste stint var å gå golfbanen på langs til den østlige enden, hvor jeg skulle finne stien videre nordover. Det var tidlig på morgenen og få folk ute, så jeg løp ingen stor risiko ved å bevege meg på golfbanen. Egentlig ganske trivelig å gå langs velstelte plener. Tørken vi har hatt på østlandet har ikke truffet Nordmøre så det var grønt og trivelig overalt, og vått, som jeg skulle merke mer til i annet terreng.

Jeg fant turstien helt nederst på golfbanen og kunne nå følge den nordover, helt til Kolvika. Til å begynne med var det stien til Fjordruta jeg fulgte. Den starter eller ender ved flyplasssen, avhengig av hvilken vei du går. Jeg fulgte den stien et godt stykke nordover gjennom typisk nordmørsterreng, ulendt, med bjørkeskog og myrer og berg om hverandre. Men det er vakkert, da. Og så klarte jeg å skremme en havørn til å ta til vingene. Den opplevelsen slår tiurmøtene hjemme ganske greit.
Til å begynne med går stien godt inne i terrenget, men etter hvert svinger den ned mot sjøen og holder seg nære vannkanten det meste av turen nordover.

Ved Haltvika drar Fjordruta-stien vestover mot flyplassen, og nordover går det en nymerket sti kalt Sandvikstien. Denne skulle jeg følge helt til dens ende ved Kolvika.
Sandvika som stien har sitt navn fra er en idyllisk bukt med sandstrender og campingmuligheter.

Videre nordover går stien i mye av det samme terrenget som det har vært fra golfbanen og nordover. Det går opp og ned hele tiden, gjennom våte myrer og over nakne berg, og før du vet ordet av det er man ved Kolvika. Dette er en godt skjermet vik, med badstrender som er tilrettelagt for offentlig bruk.
Og her slutter/starter Sandvikstien. Nå ble det et lite stykke på bilvei for meg, gjennom Gløsvågen og over til Gløsvågmyran. Her skulle jeg finne en sti som kunne ta meg til Kvitneset fyr. Og jeg klarte å finne den, men den forsvant raskt for meg, enten i ei myr eller over et berg. Så da ble enden på visa at jeg måtte finne veien selv. Og for å gjøre en lang historie kort, det gikk etter et utall feilnavigeringer, hvor det kuperte terrenget spilte meg et puss opptil mange ganger. Men jeg kom fram, og fikk spist min lunsj ved fyret.

Tilbake mot sivilisasjonen skulle jeg følge turstien I Annas fotspor, oppkalt etter kona til fyrvokteren, som hadde denne traseen som arbeidsvei. Stien følger vannkanten tilbake mot Dale. Skjønt, det er kronglete forhold langs land der, så stien går både opp og ned, og enkelte steder er den sikret med kjetting slik at man har noe å holde seg i på de utsatte stedene.
Stien ender ved Dale barneskole, og derfra var det labbing på vei til demningen på Nydammen.

I følge kartet skulle jeg gå langs to dammer for å komme fram til Løkkemyra igjen, men den første dammen, Nydammen var en overraskelse. Her var det ikke noe vann, bare en demning som muligens vitner om hva som en gang var. Det tomme vannet spilte ikke så stor rolle for meg. Da ble det i alle fall lettere å ta seg til neste vann, Vollvatnet. Og her var det vann, helt fullt faktisk.
Kartet hadde ikke inntegnet noen sti langs vannet, men jeg fant en som først tok meg til en leirplass hvor det kan se ut som en av byens løse fugler har slått seg ned. Teltet, soveposen og det generelle rotet kunne tyde på det. Det var i det hele litt søplete ved Vollvatnet, særlig laangs den lille stien som går nærmest vannet. Jeg mistet den etter hvert, men fikk lett opp en litt større sti som gikk riktig vei. Den tok meg til sørenden av Vollvatnet, og derfra var det bare et par hundre meter tilbake til bilen, som i løpet av de timene jeg var borte var blitt fullstendig neddriti av fugler 😀

 

 

Bilder:

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar