Lortegrauten og tåkas forbannelse

For et snaut år siden avla jeg fjellet Lortegrauten en visitt. Det ble en tur preget av mye tåke og lite utsikt. Jeg lovet meg selv da at jeg skulle komme tilbake i bedre vær.
I dag var det bedre vær, i alle fall på Konnerud, så jeg reiste til Meheia og satte fra meg bilen inne på forsvarets skytefelt ved Hengsvann.

Turen startet i pent vær, med en god motbakke opp Dalsvanndalen. I år var det fin vei opp. Forsvaret har tydeligvis utbedret veien siden jeg var der sist.
Oppe ved Dalsvannet så jeg at jeg kanskje kom til å bli snytt for utsikten på denne turen også, for toppene på åssidene rundt meg var innhyllet i tåke.
Håpet var at tåka kunne sprekke opp på vei opp mot toppen, eller at jeg kunne komme meg høyere enn tåka.
Jeg fulgte veien enda et stykke videre og deretter et bekkefar oppover mot Lortegrauten.
Håpet om at tåka skulle sprekke opp, eller at jeg skulle komme meg høyere enn den, slo ikke til, og fra toppen så jeg akkurat det samme som jeg så i fjor; absolutt ingen ting.

I fjor snudde jeg på toppen av Lortegrauten, og gikk samme vei tilbake som jeg kom. I år gjennomførte jeg det jeg egentlig skulle gjøre i fjor, nemlig å gå videre inn mot Tyssjøfjellet og over ryggene der tilbake mot bilen. Håpet var fortsatt at tåka skulle lette og at det kunne bli litt utsyn mot Lifjell og nærliggende områder i Telemark.
Det ble en fin tur gjennom et behagelig terreng, men tåka lettet ikke før jeg var nede av fjellet og på god vei mot bilen.

Lortegrauten har vist seg vanskelig å besøke i klarvær. Det kan nok hende det blir et forsøk til i høst. Jeg tar gjerne en tur etter at det har vært noen frostnetter, slik at hjortelusfluene forsvinner, for i dag var de plagsomme.

Kart:

Bilder: