Målet for dagens tur var Neverkollen i Lier. Jeg har vært her en gang før, på sommerstid, så jeg tenkte at det kunne være morsomt med en tur dit på vinteren også.

Bilen satte jeg fra meg ved bommen i Gifstadveien. Derfra fortsatte turen til fots en kort strekning langs veien, før trugene måtte på og turen fortsatte i terrenget.
Det var blitt et stykke utpå dagen så bæreevnene til snøen var ikke nok til å holde meg. Det ble dermed en noe tyngre tur enn jeg hadde ønsket meg. 
Det går ikke noen sti helt til toppen av Neverkollen, men heldigvis går det et gammelt traktorslep et godt stykke opp lia. Dessverre så er dette slepet så gammelt at det er i ferd med å gro igjen enkelte steder, så det kan være vanskelig å følge, og da særlig på vinteren. Jeg kom meg litt ut av kurs et sted, men med GPS’en fikk jeg justert meg inn ganske raskt.
Opp Laukedalen følger stien bekken så der er det vanskelig å gå feil. Men et stykke opp i dalen må man si farvel til den tryggheten det er å følge bekken. Den siste kilometeren til topps er det bare å finne sin egen vei opp i det bratte og til dels kronglete terrenget.
Til slutt flater terrenget ut, og det siste stykket mot toppen er nesten bare kos selv om det er mye tett vegetasjon der også.
Dessverre gjør vegetasjonen at det ikke er skikkelig rundskue på toppen, men utsikten vestover mot Glitre, og Blefjell i bakgrunnen er strålende. Hvis man vil så er det mulig å gå en runde i ytterkant av topplatået og finne utsiktspunkter i flere retninger. Jeg gjorde ikke det nå på grunn av all den løse snøen som var her.
Turen ned igjen gjorde jeg på enkleste vis. Jeg fulgte mine egne spor. Det ble jo da en betraktelig enklere tur enn det hadde vært opp, ikke bare fordi det var nedoverbakke hele veien, men også fordi jeg slapp å bruke tid på å vurdere hvor det var mest hensiktsmessig å gå. Det var bare å følge sporene i snøen.