“Opp alle jordens bundne treller
opp, I som sulten knuget har!
Nu drønner det av rettens velde
til siste kamp det gjøres klar.”

 

Det er 1. mai og på tide å komme seg til topps igjen. Turen denne gang går til Røyken og den høyeste toppen der, Villingstadåsen (356 moh.). Dette er den andre og siste virkelig lave topp i denne kampanjen. Fra nå vil toppene bli minst 200 meter høyere.


Det er flere utgangspunkt for å komme seg opp på Villingstadåsen. Man kan starte nede i fjæra ved Hyggen, men jeg stjal noen høydemeter ved å kjøre til Røyken videregående skole. Herfra har man valget om man vil komme seg inn i terrenget via Liverudleina eller Jaksland. Jeg valgte den noe bedre veien via Jaksland. Rett før man kommer inn i skogen blir man møtt med en veibom og den allesteds nærværende infotavla. Infotavla har fått seg noen trøkker og ligger litt på halv tolv. Formen min er bedre og jeg går lett innover på god grusvei. Været er nydelig, om enn noe kjølig, og våren viser seg tydelig med hvitveisen som vokser som et belte langs grusveien, nesten hele veien.

 

Turen fra Røyken VGS til toppen av Villingstadåsen er ikke mer enn 3,5 km, men den siste snaue kilometeren til toppen er kronglete. Det er tydelig at toppen ikke er noe profilert turmål, for det går ikke noen sti dit. Det er hogd en del skog i vestlia på åsen, og det er spor etter skogsmaskiner det er mulig å følge et godt stykke mot toppen. Den siste biten til topps lot jeg GPS’en ta seg av. Det er ikke så lett å se at du har kommet til topps på Villingstadåsen, for området rundt toppunktet er nesten like høyt. Og der Stikkvannskollen i Hurum hadde både hytte, mast og tårn, er det på Villingstadåsen ikke annet enn litt rustent jern til å markere toppen. Men det holder det. Og etter en drøy times gange er jeg på toppen.

 


På grunn av hogstfeltet på vestsiden av åsen, er det veldig fin utsikt mot Drammen, og Blefjell i bakgrunnen. Man kan si hva man vil om hogstfelt i skogen, men de kan gjøre underverker for utsikten. Utsikten i alle andre retninger forbigår jeg i stillhet. På toppen gjøres de obligatoriske fotoøvelsene unna, og belønningen for å ha nådd toppen spises. Jeg hadde ordnet meg en premie fra Nidar, men siden jeg har null karakterstyrke i omgang med søtsaker, ble den fortært allerede dagen før. Dermed ble det Bama som stod for premien, og overraskende god var den også.

Det hadde ikke vært noen andre mennesker å se på veien opp. Lenge trodde jeg at det eneste livet jeg skulle møte på denne turen var de tre firfislene og storfuglen jeg så på toppunktet. Men da jeg kom ned til grusveien igjen hadde Røyken våknet til liv, og på vei tilbake til bilen tror jeg at jeg møtte rundt 30 mennesker.

Totalt tok turen meg ca. 2 timer, da med mange fotostopp inkludert. Det er en fin tur hvor man med fordel kan bruke sykkel en del. Da kan man også utforske andre områder enn det jeg gjorde, for det går flere stier og traktorveier i terrenget. Villingstadåsen er med mangel av sti til topps ikke den mest inviterende toppen jeg har vært på, men definitivt verdt en avstikker for de som kan gå etter kart eller GPS.

Bilder: