Med bursdagsfeiringen vel unnagjort, var det på tide å teste presangene. Jeg har ofte ergret meg over hvor tung pakningen blir av fullt overnattingsutstyr, så i år hadde jeg ønsket meg lettere varianter av telt og sovepose. Det hadde umiddelbar effekt. Foruten lettere vekt fikk jeg nå pakket ned både telt, sovepose, liggeunderlag, fiskeutstyr og annet rask som må til for en behagelig natt ute greit nedi sekken. Målet for denne testturen var vannet Lårvika.

Jeg var forbi det da jeg for to uker siden besøkte Breiliflaka og Brennåsen og syntes det så ut som et spennende vann å prøve fiskelykken i. Som forrige gang kjørte jeg til parkeringsplassen på Djupengrop og gikk derfra. Det er det mest naturlige stedet å parkere når man skal besøke de nord-vestlige områdene i Finnemarka. Været var nydelig og svetten meldte seg fort. Turen bort til Lårvika er 3 kilometer lang og går i kupert terreng på blåmerka tursti. Vannet ligger såpass høyt over havet at vegetasjonen har åpnet seg litt opp, og har mer preg av fjellskog. Det gjør at det ikke er så vanskelig å navigere seg rundt vannet, selv med oppslått fiskestang. 

Det er tydelig at vannet blir brukt en del for det er forholdsvis mange opparbeidede leirplasser, og det går en rimelig god sti rundt vannet. Jeg var imidlertid “heldig” og fikk ha vannet for meg selv. I nordenden av vannet går det blåmerka tursti så jeg ruslet et lite stykke vekk fra den, til en leirplass i sørenden av vannet. Her fikk jeg raskt et ublidt møte med lokalbefolkningen. Det var helt vindstille denne dagen, og insektene var ute i horder. Fluer, mygg, knott og klegg, de var der alle sammen. Jeg ble god og svett etter gåturen fra parkeringsplassen, og var således et lett offer for de tallrike artene av flygende plageånder. Til tross for stekende varme måtte jakke og langbukser på med en gang. Det samme også med myggnettingen over hodet.


Jeg hadde egentlig tenkt å fiske med flue, men det var ikke en krusning på vannet, så det hadde trolig ikke blitt så bra. Det ble til at jeg fant fram wobbleren i stedet, og den gav fast fisk på første kastet. Jeg fikk halt i land en pen ørret på ca. 700 gram. Jeg var i lykkerus og så for meg en ørretbonanza utover kvelden. Men gleden fikk seg en knekk da jeg bare et par kast seinere klarte å hive wobbleren “til havs”. Antagelig var det en dårlig knute som løsnet i kastet. Og uansett hva jeg prøvde videre av wobblere den kvelden, var det ikke flere fisk å få. Jeg hadde bare den ene wobbleren i den fargetegninga. Ikke dermed sagt at den ville ha gitt noe mer fangst heller.

Rundt midnatt orket jeg ikke mer , og trakk meg tilbake til den nye gapahuken. Heldigvis kunne den lukkes fullstendig, for insektene var stadig like pågående.

Natta forløp uten stor dramatikk, men på et tidspunkt kunne jeg tydelig høre at noen spilte musikk et sted. Med tanke på hvor jeg befant meg i terrenget, og det faktum at jeg ikke hadde sett snurten av mennesker i løpet av dagen, må jeg si jeg lurer på hvor den musikken kom fra.
Jeg hadde nok en gang klart å finne et ujevnt underlag, så nattesøvnen ble ikke allverden. Men den nye, lette soveposen gjorde jobben utmerket. Temperaturen var så fin om natta at jeg kunne åpne soveposen og bruke den som dyne. Det ble en tidlig morgen for mitt vedkommende, og kl. 06.00 var jeg ferdigpakket og klar for retur til bilen. Været var fortsatt nydelig, men kroppen var mør så turen tilbake tok litt lenger tid enn den hadde gjort inn. Hjem til Drammen tok jeg veien om Gulsrud, Sylling og Sjåstad. Det er et roligere og mer idyllisk alternativ til riksvei 35.