Etter å ha fullført lista med PF større enn 100m i Nedre Eiker, står nå den tilsvarende lista i Lier for tur. På den er det 7 topper (Gampen, Knausen, Storkollen, Kraftkollen, Skimten, Reistadåsen og Korpåsen). Skimten var jeg på tidligere i vår, men utover den har jeg mye ugjort i Lier. Første stopp bestemte jeg at skulle bli Gampen. Gampen befinner seg på østsiden av Lier, langt nord mot grensa til Hole.

 

Tidligere turbeskrivelser på Peakbook indikerte at dagens mål kanskje ikke var det mest spektakulære man kunne tenke seg. Men det har jeg forsåvidt blitt vant til, så ingen sure miner. Jeg kjørte fylkesvei 285 til rett nord for Toverud gård. Der går det en skogsbilvei inn i terrenget som kan være grei å følge for å få en lett reise de første kilometerne av turen. På kartet var det tegnet inn en bom på denne skogsbilveien, helt nede ved fylkesveien. Og bommen var forsåvidt der, men den stod åpen og fristet til innkjøring. Klok av skade tok jeg ikke sjansen på at den ville forbli åpen resten av dagen, så jeg parkerte bilen ved fylkesveien og gikk herfra. Det ble 3,5 km spasertur på en rimelig idyllisk vei. Veien steg jevnt og trutt, men aldri direkte kraftig. Skogen stod tett på begge sider, og det føltes i det store og hele som et veldig bra sted å være.

 

Idyll varer ikke evig, og plutselig var jeg ikke omsluttet av skog, men hogstfelt. Det ble heldigvis ikke mye jeg fikk se til den, for jeg var nå kommet fram til Lamyra og der hadde jeg bestemt meg for å forlate skogsbilveien og heller følge den slage ryggen av Gampen opp til toppen. Jeg kunne ha gått skogsbilveien litt lenger og så tatt en kortere stikker opp østsiden av Gampen. På kartet så dette ut som et bratt alternativ, så det ble forkastet. Erfaringene fra Kleiveren i forrige uke satt fortsatt i hjernebarken. Det ble i stedet 1 kilometer med slak stigning i ikke altfor tett skog opp til toppen. Med GPS’en i hånda var det ikke noe problem å navigere seg fram til toppen, til tross for at det ikke var antydning til stier der. Toppunktet på Gampen er en boltejernstopp, uten antydning til utsikt. Men på bakgrunn av de omtalene jeg leste på forhånd hadde jeg ikke forventet det heller.

Derimot ville ryktene ha det til at nabotoppen, Vesle Rennaren, skulle ha mulighet for noen fine vyer. Så da ble det bare den nødvendigste dokumentasjonen på Gampen, før jeg ruslet i nordvestlig retning mot Vesle Rennaren. Det er i praksis bare en trang dal mellom disse to kollene, ikke mer enn 4-500 meter mellom toppene. Men det var bratt og kronglete ned fra Gampen, og det var bratt og kronglete opp til Vesle Rennaren. Dog ikke verre enn at det skal gå rimelig greit for de fleste å forsere de utfordringene. De som vil bruke tid på å lete klarer sikkert å finne enklere farbar vei også. På toppen av Vesle Rennaren gikk jeg på en elg. Naturligvis lå fotoapparatet nedpakket i veska, og etter at jeg endelig hadde fått fisket det fram og gjort det klart til skudd, var vel elgen halvveis til Oppkuven. Nok et Kodak-øyeblikk som gikk i vasken.

Det skulle heldigvis ikke gå lenge før kameraet ble kalt til tjeneste igjen. På vestsiden av Vesle Rennaren åpenbarte det seg et nydelig panorama vest- og nordover. Fra Sjåstad i sør til Norefjell i nord. Hørtekollen og Øverskogen var omtrent på høyde med meg, vi var bare skilt av Holsfjorden som lå speilblank mellom oss. Litt sørover tok Gjevlekollen mye av oppmeksomheten, men toppen der var for anledningen ukledelig sjenert, og hadde gjemt seg bak noen tåkedotter.
Det ble nok en kronglete nedstigning fra Vesle Rennaren, men i foten av den ble jeg heldigvis fanget opp av en traktorslepe som jeg kunne følge helt ned til Toverudsetra. Derfra var det bare å komme seg inn på den skogsbilveien jeg hadde gått opp tidligere i dag, og rusle pent og pyntelig ned til bilen igjen. Bommen var fortsatt åpen da jeg kom ned til fylkesveien igjen.

Alt-i-alt brukte jeg nøyaktig 2 timer på en 8,5 km lang tur som jeg vil si var overraskende trivelig.