I likhet med forrige uke hadde jeg i dag tenkt å ta to topper på PF100-lista i Lier. Som forrige uke lå toppene på forskjellig kant av Lier, så det ville bli en liten biltur mellom slagene.

 

Første stopp var ved Damvannet, på vei inn mot Eiksetra. Her starter en blåmerka sti som følger kolletraversen Storkollen, Eggekollane og Øksnekollen fullt ut. Det var denne jeg ville følge. Det er bare Storkollen (536 moh.) som står på PF100-lista, men siden jeg da allerede ville være på det høyeste punktet i traversen, ville det nesten være meningsløst å ikke få med seg de to andre kollene også.

Turen startet greit på taraktorvei, men etter at den sluttet klarte jeg å miste stien opp til Storkollen. Dermed ble det som så mange ganger før en kamp mellom GPS’en, meg og terrenget for å komme seg til topps. Terrenget gjorde sitt ytterste for å stanse meg, men etter 20 minutters gange stod jeg på Storkollen. Der oppe fant jeg stien igjen også så turen videre til Eggekollane (524 moh.) gikk greit,  og etter nye 20 minutters gange var jeg der også. Begge disse kollene har fin utsikt i en eller annen retning, så jeg brukte litt tid på fotodokumentere den.
Øksnekollen (459 moh.) var siste toppunkt på denne turen, og etter nok en 20 minutters økt var jeg der også. Denne kollen gir det beste utsynet over Lierdalen, selv om det stort sett er sør- og østover man ser noe. På grunn av den bratte sørsiden av kollen er det anlagt en startrampe for  hangglidere her. Øksnekollen er tydeligvis et populært turmål, for selv om jeg ikke var lenge på toppen, dukket det 7 andre mennesker opp der. På de to første kollene, var det ikke liv å se.

På tilbakeveien tok jeg raskeste vei ned til Eikseterveien og ruslet langs den tilbake til bilen.

Alt-i-alt en tur på drøyt 7 kilometer som ble unnagjort på 1 time og 40 minutter. Turen kan i høyeste grad anbefales.

 

Etter en liten kjøretur fra vest til øst i Lier, kom jeg fram til Lyfjellveien på Lierskogen. I følge kartet kunne den ta meg omtrent helt til foten av dagens siste mål, Reistadåsen (334 moh.). Og enda bedre, det var ingen ting på kartet som tydet på at dette var en bomvei, så jeg hadde godt håp om å få en veldig enkel bestigning. Min optimisme var malplassert. Det første som møtte meg da Lyfjellveien forlot bebyggelsen på Lierskogen, var en stengt bom. Da var det bare å få satt fra seg bilen og ta beina fatt. Turen inn til Reistadåsen var en relativt enkel tur på skogsbilveier, og det var kun på det siste stykket opp til toppen at jeg måtte fokusere på å gå riktig. Toppen ligger ikke ved sti, så litt frihåndsnavigering må til på slutten. Det er ikke noe spesielt å se på toppen, utover et råttent trigpunkt, så det kan jo være en forklaring på at stien går utenom. Det var med andre ord ikke ikke rare grunnen til å fiske fram kameraet, og det ble da også en rask retur til bilen. Jeg fulgte i stor grad mine egne fotspor hjemover, og 1 time og 45 minutter etter at jeg forlot bilen var jeg tilbake igjen. Da var 10 kilometer unnagjort, og det samme var alle PF100-toppene på østsiden i Lier.