Tiden var kommet for å fullføre PF100-lista i Lier. Jeg manglet nå bare Korpåsen, inne ved Glitre. Man kommer ikke så langt med bilen inn Glitreveien, så det ville bli mye gåing på skogsbilvei inn mot Glitre. Jeg vurderte å hive sykkelen i bilen, men jeg følte meg både usikker på tilstanden til sykkelen og syklisten, så sykkelen ble hjemme. For å få litt adspredelse innover terrenget hadde jeg blinket meg ut et par ekstra koller som jeg ville besøke.

 

Bilen ble parkert ved bommen på Glitreveien, ved Jonsrudåsen, og ruslet derfra med lett oppakning. Den første ekstrakollen, Bjørnåsen, kom jeg til etter bare et par kilometer.  Den ligger ikke så langt fra veien, men kan være vond å se fra veien, så jeg støttet meg til GPS’en. Man må først en skikkelig kneik ned til Glitra, før det blir en vel så lang kneik opp til Bjørnåsen. Bakken opp fra Glitra var enklere å gå enn bakken ned, og det er ikke mange minuttene man bruker opp til toppen fra Glitra. Utsikten var heller skral, så jeg ruslet videre med en gang. Jeg hadde kommet opp på Bjørnåsen via nordsiden av åsen, men da jeg stod på toppen så jeg at det gikk et form for tråkk ned vestsiden, så jeg fulgte det ned. Det var ikke fullt så bratt denne veien, så det ble en grei tur ned til Glitra igjen. Det store problemet her nede var å finne et sted hvor jeg kunne krysse elva, men etter å ha fulgt elvebredden et stykke oppover så fant jeg et egnet sted å  krysse elva. Derfra var det bare å komme seg opp på veien igjen og rusle videre innover i terrenget.

Etter hvert passerte jeg både Veslesetra og Seterbrenna, og da var det på tide å se etter en skogsbilvei inn til høyre som skulle ta meg et stykke på vei mot dagens andre ekstrakolle, Seteråsen. Jeg fant veien, og fulgte den et par hundre meter inn i terrenget før jeg bestemte meg for å peile meg rett inn mot Seteråsen. GPS’en pekte ut retninga, og siden skogen var relativt åpen og lettgått, tok det ikke mange minuttene før jeg stod på den toppen også. Fra Seteråsen var det et flott skue vestover mot dagens hovedmål, Korpåsen. Nordover var den karakteristiske Neverkollen godt synlig.

Jeg ruslet sørover fra toppen for å bli fanget opp av veien jeg forlot for noen minutter siden. På den var det bare å rusle til demningen på Glitre. Glitre var forsåvidt ikke noe mål for turen, men når et så sentralt vann er innenfor synsvidde så var det bare fiske fram kameraet og knipes i vei. Jeg tok turen up på demningen for å få en god kameravinkel, og så i alle fall der at det stod pen ørret i kulpen på elvsiden av demningen. Fiskeutstyr hadde jeg ikke tatt med, så det var bare å komme seg videre. Jeg gikk til Damhagen, som ligger nederst i skråninga opp mot Korpåsen. I følge kartet kunne jeg ikke vente å finne en sti som ville lede meg mot toppen, men det gjorde jeg faktisk. Bak brønnen til Damhagen fant jeg et tråkk jeg syntes hadde pen retning, så jeg fulgte det som best jeg kunne. Det var ikke snakk om noe veldig tydelig tråkk, så jeg mistet det flere ganger, men fant det igjen alle gangene. Tråkket tar en gjennom det bratteste og mest uveisomme området opp Korpåsen og forsvinner mer eller mindre når man har nådd det mer lettmanøvrerte topplatået. Det var ikke vanskelig å finne toppunktet på Korpåsen, som bestod av det klassiske boltejernet. Ikke noe utsikt å rapportere på selve toppunktet, men hvis man går sørover på toppen, retning Glitre, så vil man etter hvert komme til en åpning i vegetasjonen, og forsåvidt et stup, hvor man får fantastisk overblikk over Glitre og det andre i nærheten som befinner seg i sydlig retning.

Jeg fikk dokumentert det hele og begynte etter hvert på hjemveien. For å kutte noen meter av turen bestemte jeg meg for å gå ned nordsiden av Korpåsen, mot Grunnvannet. Det ble en forferdelig tur ned i bratt lende, med tett skog og glatt underlag etter siste dagers regnvær. Men bortsett fra noen rifter her og der på kroppen, kom jeg meg helskinnet ned til Grunnvannet, og ut på veien som tok meg forbi Saga og tilbake til bilen.

Med denne turen avsluttes en hyggelig måned med turer i Lier. Nå er det Øvre Eiker som står for tur, men jeg håper det blir rom for å ta en tur tilbake hit om ikke så lenge. Det er vakkert i Liers del av Finnemarka.

Turen var på 17 km og tok 4 timer.