Regnet fra gårsdagen hadde i det minste løyet en del, men dessverre ikke gitt seg helt da jeg våknet om morgenen. Tiden jeg brukte på å få i meg frokosten på hotellet bidro heldigvis til ytterligere bedring i været, men tåka hang fortsatt tjukk over landsbyen. Jeg fant fort ut at dette ikke var dagen for de aller mest spektakulære utfluktene, men et par lavthengende frukter rundt Seefeld hadde jeg blinket meg ut.

Den første turen var en runde rundt Wildsee, en liten innsjø rett syd for Seefeld sentrum. Det er lagt opp en god turvei rundt hele vannet, så det bør være mulig for de fleste å gå denne runden. De ansatte på hotellet mitt sa at turen ville ta ca. 45 minutter. Jeg tror jeg brukte noe kortere tid. Uansett, det er ikke noen langtur, men derimot en behagelig flat tur rundt et vann hvor bæde mennesker og dyr trives. På østsiden av vannet er det en form for vannsportsenter, som driver utleie av diverse flyteinnretninger for menneskenes hygge. I sør er det et våtmarksområde hvor det særlig var et rikt utvalg av andefugler. 

Etter at runden rundt vannet var unnagjort, hadde været bedret seg såpass at sola truet med å bryte gjennom. Jeg ble litt mer optimistisk med tanke på en liten topptur. Det var Gschwandtkopf (1500 moh.) som jeg hadde i tankene. Den ligger rett ved skistadion, og innebærer bare 300 meter stigning. Det gjorde at jeg også fikk muligheten til å ta idrettsanleggene i nærmere øyensyn. Tennisbaner, fotballbane, skistadion, hoppbakker og alpinbakke ligger i pent samlet ved foten av Gschwandtkopf. Skianleggene skal forøvrig brukes til VM på ski i nordiske grener i 2019. Siden jeg har en liten svakhet for hoppbakker, måtte jeg bort å klyve i disse også. Den største bakken (K99) har en bakkerekord på 114 meter, så det er ikke den største bakken jeg har gått opp. Forøvrig kom jeg ikke helt opp heller. Unnarennet gikk greit, men da jeg begynte å klatre opp trappene i ovarennet så møtte jeg raskt en stengt dør. 

Uansett var ikke turen opp hoppbakken forgjeves. Hoppbakkene ligger i tilknytning til alpinbakken som går rett opp til Gschwandtkopf, så jeg gikk bare videre oppover alpinbakken da jeg måtte snu i hoppbakken. Det var en bratt og tung, men ikke spesielt lang tur opp til Gschwandtkopf. Jeg tok ikke tiden opp, men jeg vil anta at ca. 30 minutter var det jeg brukte fra bunnen og opp. Normalt så vil det være god utsikt i mange retninger fra toppen. Man kan sågar se Tysklands høyeste fjell, Zugspitze, herfra. Men ikke i dag. Tåka innhyllet alle toppene rundt omkring, og det var bare unntaksvis at den lettet nok til at jeg kunne skimte fjellene som var innhyllet. Men gledelig nok brøt sola gjennom på Gschwandtkopf, så det ble riktig så trivelig å være der oppe. Jeg fant meg en noenlunde tørr benk og la meg til på den og slikket sol en stund. Faktisk ble det vel nesten to timer, før jeg valgte å gjøre oppbrudd på grunn av tiltykning av været igjen.

Jeg tok en annen vei ned. På toppen av alpinbakken ligger det et serveringssted, og det var tilfartsveien til dette stedet jeg gikk ned. Det var en helt grei bilvei som slynget seg ned dalsiden, og møtte sivilisasjonen rett sør for Wildsee hvor jeg hadde gått rundt tidligere i dag. Skal jeg opp på toppen av Gschwandtkopf igjen, vil jeg gå alpinbakken begge veier. Den er tyngre, men men kortere, og den starter/slutter nærmere Seefeld sentrum enn det bilveien gjør. 

Tiltykninga av været eskalerte til et nytt skybrudd da jeg gikk langs Wildsee, og i løpet av de 20 minuttene det tok meg å komme hjem til hotellet var hver kvadratcentimeter av kroppen dyvåt. Tøyet og kropp er det ikke vanskelig å få i stand igjen, men fotoapparatet kan det bli verre med. Det fikk kjenne litt på regnet det også, og det likte ikke LCD-skjermen som gikk i svart. Og siden jeg ikke har noen Viewfinder utover skjermen på kameraet, så kan det bli meget vanskelig å bruke det framover. Da får vi satse på at Samsung S7 har så godt kamera som mange hevder det har.