Turen startet på parkeringsplassen i Kanada. Før jeg kunne ta turen inn i terrenget måtte jeg gå rundt 500 meter sørover på hovedveien, Vestsideveien. Rett før et dårlig vedlikeholdt gult hus på høyre side drar det av en traktorvei skrått inn mot høyre. Jeg gikk inn denne veien og fulgte den til den sluttet. Forbi bebyggelsen nede ved Vestsideveien er traktorveien ganske flat, men med en gang vi legger husene bak oss begynner stigningen. Etter ca. 500 meter tar traktorveien slutt, og blåmerka sti overtar. Her er også terrenget preget av hogst, og hvis man snur seg litt innimellom vil man kunne få fint utsyn over de nordlige deler av Lierdalen og Hørtekollen. Jeg traff en fyr her som i alle fall kunne berolige meg med at jeg ville kunne følge spor helt opp til Skjærsvannet. Det hadde vært et av mine usikkerhetsfaktorer. Jeg har ikke gått denne stien før, og tidligere erfaring har innimellom vist at det kan være vanskelig å følge blåmerka stier på vinterstid. Men i dag blei det grei skuring.
Så lenge jeg gikk i sørlig retning vil terrenget være preget av hogst, men snart så vrir stien seg i litt mer vestlig retning, og da går den inn i et område med mer vegetasjon. Vegetasjonen er riktignok ikke spesielt tett, så det er ikke vanskelig å følge blåmerkinga på stien.

Etter 4,5 kilometer kom jeg opp til Skjærsvannet. Jeg gikk langs vannkanten på nordsiden et lite stykke før den blåmerka stien drar opp i nordlig retning og jeg begav meg ut på de gjenstående 2 kilometerne mot toppen. Også på dette strekket er det greit å følge stien, selv om skogen er tettere her oppe enn lenger nede i lia. Rundt 25 minutter etter at jeg forlot Skjærsvannet stod oppe ved hytta på toppen av Gjevlekollen. Hytta var i sin tid en del av et brannvarslingssystem. Det gikk telefonlinje fra hytta ned til bygda.

Utsikten fra toppen er flott, særlig i nordlig og til dels i østlig- og vestlig retning. Sørover stirrer man rett i skogen.

Tilbaketuren gikk samme vei som opp.

Hele turen opp er på drøyt 11,5 km og ble gjort unna på snaut 3 timer.