Trolig den siste skogtoppen som gjenstår i min «21 topper»-kampanje. Mørkreiåsen i Hole strekker seg bare 574 moh. og befinner seg i Krokskogen, øst for Tyrifjorden. Men for å komme meg dit valgte jeg meg en rute sørfra, fra Lommedalen i Bærum. Jeg parkerte bilen på en parkeringsplass på By innerst i Lommedalen, og fortsatte til fots derfra.

Til å begynne med gikk jeg på asfaltvei langs kulturlandskap og idylliske småbruk. I skogkanten var veien stengt med bom, og det virket som det ikke var mulig for folk flest å betale seg forbi denne. Veien på den andre siden av bommen holdt fortsatt høy standard. Det er den sikkert på grunn av damanlegget som ligger inne i terrenget her. Sterk befolkningsvekst i Asker og Bærum etter krigen gjorde det nødvendig å utrede alternative drikkevannskilder til Ståvivannet. Valget falt på Trehørningsvassdraget, som omfatter vannene Trehørningen, Byvann, Småvann og Aurevann. Så det er litt sivilisert i terrenget her. Heldigvis var det lite å se til det.

Veien innover gikk etter hvert over fra asfalt til grus, men kvaliteten var så god at det ikke hadde vært noe problem å kjøre her med Ferrari-en, om man hadde kommet seg forbi bommen nede i bygda. Veien var bra og omgivelsene var trivelige. Terrenget var typisk blåbærlyngskog, åpen og forlokkende.

Etter ca. 5 kilometer kom jeg i kontakt med et av vannene i vannverket, Småvann, et idyllisk skogsvann. Like etter kom jeg til Byvann. Her har de lagd en skikkelig demning. Demningen er av en slik karakter at man kan mistenke at Byvann er et konstruert vann. Om det var vann her før demningen, så var vannet betraktelig mindre. Jeg gikk ut på demningen og fotograferte litt før jeg gikk videre mot det siste vannet, Trehørningen. Her pågikk det arbeid på demningen der, og vannet var tappet godt ned.

 

Like ved Trehørningen ligger Kampesetra. Her er det fastboende, og her slutter også veien. Kampesetra ligger ved foten av Mørkreiåsen, og det går sti herfra og opp til ei hytte like under toppunktet. Jeg fulgte stien greit opp til hytta. Derfra gikk det et tråkk videre, men det mistet jeg fort og måtte finne min egen vei opp mot toppen. Det er en del skog her så det kan være vanskelig å se hvor det høyeste punktet ligger. Men med GPS’en var det greit å navigere seg til topps. Det tok vel ikke mer enn ti minutter fra jeg forlot hytta til jeg stod på toppen.

Det er ikke mye å se fra toppen på grunn av tett skog, men i nordøstlig retning er det en glippe i vegetasjonen. Her kan man se en del av Krokskogen.

Tilbake til bilen gikk jeg akkurat samme vei som jeg hadde gått opp. Turen var totalt 21 kilometer, og den brukte jeg i underkant av 4 timer på.