Tilbake på Vestskauen igjen, til noe som må kunne kalles en oppsamlingstur for et par åser jeg av en eller annen grunn ikke har fått med meg tidligere. Mest trolig har de ligget akkurat utenfor hensiktsmessig rekkevidde på tidligere turer. Åsene det er snakk om er Lauvkollen og Svartvannsåsen. De ligger ganske så midt i skogområdet mellom Drammenselva og Eikern.

Jeg hadde valget om å komme meg til dem både nord- og sørfra. Om jeg parkerte bilen ved Andorsrud eller på Montebello Arena ville bli hipp som happ. Det er kanskje litt kortere gange fra Montebello, men reiseveien er lenger og bomavgift må betales, så det ble Andorsrud som utgangspunkt.

Det var ikke en helt vanlig lørdag på Vestskauen, all den tid Montebellorittet ble arrangert denne dagen. Jeg regnet dog ikke med noen problemer i den forbindelse.

Løkemyra

Løkemyra

Første delen av turen er ren transport på god skogsbilvei, først ganske flatt mot Majordammen. Deretter blir det brattere opp lia mot Saggravdal. Jeg valgte den bratte men korte ruten gjennom Grodalen, framfor å gå en slakere men vesentlig lenger vei om Rønnehue. På toppen av Grodalen møtte jeg den første deltakeren i Montebellorittet. Vedkommende ble ledet ned den sløyfa jeg hadde forkastet som vei opp.
Nå gjaldt det å være litt påpasselig. Dersom det skulle komme en gruppe med syklister måtte jeg være klar til å hoppe ned i grøfta. Det var uansett ikke så lenge jeg skulle gå i ritt-traseen nå, kun opp til Løkemyra. Der skulle jeg ta av i østlig retning for å gå i terrenget opp mot Lauvkollen. Ikke dukket det opp flere syklister heller.

Fra Løkemyra går det en åsrygg i sørøstlig retning, som til sist blir Lauvkollen. Jeg fulgte denne ryggen gjennom dels kronglete, dels lettgått terreng helt til jeg stod på toppen av Lauvkollen. Jeg ble ikke der lenge. Lauvkollen hadde så vidt jeg kunne se ikke noen utsikt å snakke om. Fra toppunktet var det i alle fall null sikt. Jeg satte kursen ned mot Lauvkollmyra, og på vei ned hørte jeg at nå var det flere syklister på veien like ved meg. Jeg fikk krysset myra og karret meg opp på veien, uten å bli nevneverdig våt, til tross for at myra var blaut som bare det. Jeg fortsatte i sydlig retning på veien, mot Øyvann. Nå var det hele tiden syklister i veien så grøfta ble min venn herfra. Ved Øyvann tok jeg avstikkeren ned på den kjente tangen, hvor mange i årenes løp har campet. Det var jo egentlig ikke så mye å finne på der så jeg ruslet opp på veien igjen, og fortsatte i retning Prestevann.

 

 

 

Montebellorittet

Montebellorittet

Ved Store Jøranvann deler veien seg mot Prestevann i vestlig retning og mot Montebello Arena i sørlig retning. Jeg tok veien mot Prestevann, og tok med det farvel med Montebellorittet enn så lenge. Veien mot Prestevannet fulgte jeg dit hvor den blåmerka stien som går i nord-syd-retning gjennom store deler av skogområdet krysser. Derfra ble det å følge turistforeningens sti nordover, først forbi Prestesetra, deretter mot Svartvannet.

 

Etter Prestesetra går stien i retning Vidvangåsen. Jeg har løpt denne stien en gang, men det er rundt 30 år siden. Det som er helt sikkert er at vegetasjonen på Vidvangåsen er helt annerledes i dag enn den var den gang. Eller for å være helt nøyaktig, da jeg kom forbi der for 30 år siden var det ikke hogd noe der. Nå er hele den nordlige delen av åsen fri for trær, og det er en herlig utsikt mot Konnerud og Lier der. Dessverre var det en del skyer i dag, så jeg fikk ikke full uttelling på utsikten, men jeg noterer bak øret at her må jeg tilbake på en klar og skyfri dag og kikke videre på utsikten.
Drammens høyeste punkt, Annevasshøgda, var også lett å se fra Vidvangåsen. I bunnen av åsen så jeg Svartvann, og på andre siden av vannet lå dagens siste mål, Svartvannsåsen.

 

 

 

Kalvepytten

Kalvepytten

Jeg kunne ha fulgt stien helt ned lia til Svartvann, men da måtte jeg ha gått en del unødvendig opp igjen for å komme til Svartvannsåsen. Da valgte jeg heller å holde høyden og gå vestover langs Vidvangåsen og Presteseteråsen til sistnevnte går over i Svartvannsåsen. Jeg sparte en del høydemeter på den manøveren. Men hvor mye tid jeg sparte er en annen sak. Uansett kom jeg meg greit opp på toppunktet på åsen. Terrenget ble etter hvert lettgått på topp-platået, så det gikk fort å komme seg dit. Heller ikke her var det noen utsikt, så jeg satte direkte kurs mot Kalvepytten for å bli fanget opp av den blåmerka stien jeg hadde forlatt i Vidvangåsen.

Det gikk greit å komme seg ned til Kalvepytten og finne stien igjen. Herfra og helt fram til bilen skulle jeg kun gå på denne stien eller skogsbilvei. Stien ble fulgt nordover gjennom dels ung skog og dels ferske hogstfelt fram til Trytetjern. Ved starten av Trytedalen gikk stien over i en skogsbilvei, og herfra og helt til bilen var det bare å gå på autopilot. Litt nede i bakken gikk Trytetjernsveien sammen med Øyvannsveien, som er den samme veien som jeg ikke valgte å gå opp tidligere i dag, men som ble brukt av Montebellorittet. Det betydde at nå måtte jeg være obs på syklister igjen. Men det var ingen stor fare. De fleste syklistene hadde passert og jeg fikk stort sett gå i fred helt tilbake til bilen. Kun et par-tre syklister passerte meg nå.

Etter en tur på 20,5 kilometer og 4 timer og 15 minutter var jeg tilbake ved bilen i Andorsrud.