Da var det atter på tide å komme seg opp i de nordlige delene av Finnemarka igjen. Tidligere har jeg startet en del turer fra parkeringsplassen på Djupengrop, men i dag tenkte jeg å reise enda litt lenger inn Breiliveien, til Svartdal.

Siden sist jeg var her har i alle fall bommen på Breiliveien blitt erstattet med en automatisk bom, hvor man kan betale med kort. Inn Svartdalsveien er det bankgiro som gjelder. Totalt kom bompengene på 90 kr. Svartdalsveien kan kjøres helt inn til Svarttjern, og er rimelig greit vedlikeholdt. Jeg fikk i alle fall ingen problemer med min Toyota Auris.

Utsikt mot Breiliflaka fra Svartdalsbrenna

Bilen ble satt igjen på snuplassen innerst i veien, og deretter bar det til fots videre. Første mål på turen var en ås som blir kalt Svartdalsbrenna øst. Den ligger rett øst for Svarttjern og der jeg parkerte bilen, så det ville ikke bli noen lang tur. Men det handlet om å finne et hensiktsmessig sted å gå opp, og på sørsiden var det et hogd et felt fra bunn til topp på åsen. Det var greit å følge dette åpne området opp. En annen av fordelene med hogstfeltet var at det gav god utsikt nordover mot Tyrifjorden og områdene bak. Men jeg var kommet opp litt langt til vest og måtte forlate hogstfeltet og presse meg gjennom til dels tett skog og den vakre pytten Ingeborgsputt for å kunne sjekke ut Svartdalsbrenna øst.

Utsikt mot Gaustatoppen fra Breiliflaka

Neste mål på turen var Breiliflaka, lenge ansett som det høyeste punktet i Finnemarka med sine 702 moh., helt til det ble detronisert av Brennåsen med sine 704 moh. Jeg kunne se Breiliflaka fra Svartdalsbrenna øst, og siden det ikke var snakk om å finne en sti her var det bare å bite seg fast i retningen å gå gjennom det terrenget hadde å tilby. Det var tett vegetasjon, spredt vegetasjon, myr og til slutt fjellskog. Det tok meg vel ikke mer enn 20 minutter å gå dit. Fra toppen er det den samme utsikten som fra Svartdalsbrenna, men jeg vil si at Svartdalsbrennas er hakket bedre fordi vegetasjonen ikke er så mye av et problem der. Breiliflaka har en del trær som hindrer utsikten.
Fra Breiliflaka gikk turen videre til det som nå er kongen av Finnemarka, Brennåsen/Lauvkollen. Den ligger rett sør for flaka, og selv om det ikke går sti dit heller er den grei å nå. Fra Briliflaka startet jeg på blåmerka sti mot Sandvollen, men måtte forlate den da den begynte å dra seg mot vest. Deretter ble det bare å gå rett sørover gjennom terrenget som heldigvis var lettgått med myrer og tynnvokst skog. Nye 20 minutter etter jeg forlot Breiliflaka stod jeg på toppen av Brennåsen. Herfra er det ingen utsikt å snakke om.

Vest for Brennåsen ligger en kolle som har fått det kledelige navnet Brennåsen vest. Jeg tråklet meg over dit gjennom gammel og idyllisk skog. Området her ligger i et landskapsvernsfelt, så vegetasjonen får utvikle seg uten menneskelig innblanding. Brennåsen vest var på alle måter en unnselig topp, så jeg ruslet raskt videre mot siste mål.

Siste mål på turen var Hesteskotjernåsen sørøst. Dit kom jeg meg ved å gå ned lia fra Brennåsen øst til blåmerka sti som går fra Djupengrop til Øverskogen. Stien kunne jeg faktisk følge hele veien til målet, først rundt Sandtjern og Sandvollen, deretter opp Hesteskotjernåsen til jeg stod på toppen. Ingen utsikt her heller.
Tilbake til bilen var det å følge ryggen av Hesteskotjernåsen til Hesteskotjern. Deretter kunne jeg følge bekken fra Hesteskotjern hele veien tilbake til bilen.
Turen var på 7 kilometer og det ble brukt drøyt 2 timer på den.

Bilder fra turen

[ngg_images source=”galleries” container_ids=”7″ display_type=”photocrati-nextgen_basic_thumbnails” override_thumbnail_settings=”0″ thumbnail_width=”240″ thumbnail_height=”160″ thumbnail_crop=”1″ images_per_page=”20″ number_of_columns=”0″ ajax_pagination=”0″ show_all_in_lightbox=”0″ use_imagebrowser_effect=”0″ show_slideshow_link=”1″ slideshow_link_text=”[Show slideshow]” order_by=”sortorder” order_direction=”ASC” returns=”included” maximum_entity_count=”500″]