På tide med en langtur igjen. Målet med langturene er både å få brukt beina skikkelig, men også å få dekket en del ”svarte hull” på kartet. Jeg har i stor grad holdt meg utenfor veisystemet når jeg gått etter toppene i Finnemarka, men nå vil jeg også få ”sjekket ut” veiene.

Denne turen hadde jeg planlagt at skulle gå rundt Glitre. Jeg kunne jo naturligvis ha startet turen både i vest og sør, men det ble parkering ved Glitreveibommen i Sjåstad. Veien inn til Glitre har jeg gått et par ganger før. Det er en lang og tildels kjedelig transportetappe. Kjedelig blir den fordi jeg har vært der før og kjenner omgivelsene. Om ikke annet så ble det i alle fall noe nytt å se på ved Veslesetra. Der hadde de hogd siden jeg var der sist, og det forandret opplevelsen av stedet fullstendig.

Forbi Tranemyrene var alt ved det gamle, og hjernen ble satt i fri mens beina gjorde jobben. En drøy time etter jeg forlot bilen var jeg inne ved demningen på Glitre.
Runden rundt vannet gikk mot klokka, slik at jeg fikk de lettest tilgjengelige delene først. Helt fram til det sørøstlige hjørnet av Glitre går det fin skogsbilvei, mer eller mindre i vannkanten hele tiden. Men før jeg kom så langt fikk jeg med meg et par kulturminner på veien, i form av to gamle finneboplasser. Den første jeg kom til, Støa, var bare en halvdårlig grunnmur, tett begrodd av diverse trær og busker. Men plassen rundt er fortsatt delvis åpen og sikkert en fin plass for camping om sommeren.

Rett innenfor Støa, mot vest, ligger en annen gammel og sammenrast boplass, Bottolvs. Det er ikke lange veien inn dit, men jeg har vært der før så jeg droppet det denne gangen og fortsatte heller sydover på Glitreveien mot neste plass, Glitreplassen. I motsetning til Støa og Bottolvs er det fortsatt aktivitet på Glitreplassen. Ikke slik å forstå at det bor noen der permanent, men bygningen er restaurert og fungerer som en idyllisk hytte. Det er lett å se Glitreplassen fra åsene på østsiden av Glitre der den ligger med en åpen voll nesten nede ved vannet. Akkurat i dag virket det som om hytta var pakket ned for vinteren. Jeg tok noen bilder og fortsatte på runden rundt vannet.

Etter å ha rundet hele Hundvika kom jeg til det stedet hvor man kan ta av mot Sandungen, men det får bli en annen gang. Nå skulle jeg litt videre på veien rundt Glitre. Det var ikke så mye lenger jeg kunne gå langs vannkanten. På østsiden av Glitre er det ikke noen vei nede ved vannet. Sikkert på grunn av de bratte åssidene som er på den siden. Men i Bordvika går det opp en vei mot Vrangla. Jeg fulgte den et stykke, rundt 500 meter, til det dro av en sti til venstre. Den ville forhåpentligvis ta meg til en annen skogsbilvei jeg kunne følge tilbake til demningen på Glitre.

Den første delen av stien var grei å følge. Det var her snakk om et gammelt spor fra en skogsmaskin. Etter litt ble dette sporet borte og jeg fikk en mye mindre sti å hanskes med. Og det gikk som det pleier, etter en stund hadde jeg mistet den, og var ikke kar om å finne den igjen. Da måtte GPS’en fiskes fram, og jeg brukte den til å komme meg trygt over til neste skogsbilvei.
Nå var jeg på den veien jeg brukte for å komme meg opp på Gampåsen i fjor. Jeg befant meg nå relativt høyt over Glitre, og hadde fin utsikt over vannet. Derfra var det bare å rusle ned veien til den kom ut på Glitreveien, rett øst for demningen. Og derfra og til bilen var det bare grei transportetappe på veien jeg hadde gått tidligere på dagen.
Turen var på drøyt 28 kilometer, og den brukte jeg 5,5 timer på.