I påvente av at snøen skal smelte i de høyereliggende deler av terrenget, må jeg enn så lenge holde meg i de lavereliggende. I denne kategorien befinner Vestfolds høyeste topp seg. Kun 634 meter over havet rager Vestfjellet. Etter kommunesammenslåingene i Vestfold ligger den nå i Holmestrand kommune.

Jeg hadde et håp om å kjøre opp veien til Stokkesetra, og så gå derifra, men allerede nede ved bommen i Eidsfoss fikk jeg bange anelser. Det lå fortsatt mye snø og is i veien, så jeg tok ikke sjansen på å kjøre videre og kjørte heller litt lenger sør og inn veien mot Hajern. Det er mulig å gå til Vestfjellet herfra også, det er bare litt lenger. Hajernveien blir brøytet om vinteren så den blir snøfri tidlig, og nå var den helt perfekt.

Ved Hajern satte jeg fra meg bilen og gikk videre langs blåmerket sti. Det var fortsatt litt snø igjen i terrenget så trugene måtte på med en gang.

Første del av turen går nordover på kronglete sti langs bredden av Hajern. Deretter bar det på skrå opp åssiden mot nordøst. To skogsbilveier ble krysset, og ettersom jeg steg i terrenget ble skogen mer tynnvokst. Da ble det også mindre snø, og i solhellingene var det til dels store snøfrie områder. Her traff jeg også på årets første hoggorm.

Etter hvert ble det mer snø igjen fordi jeg tilbakela den solvendte skråningen og fortsatte på et noe mer beskyttet platå. Rundt 2 kilometer gikk jeg i slak stigning på dette platået, før jeg fikk øye på den røde postkassa til Turistforeningen. Jeg kunne dermed huke av for en fylkestopp. Jeg har vel i min barndom vært oppe på to andre fylkestopper, men regner dette som nummer en i en ny rekke jeg håper å kunne fullføre på ikke altfor lang tid.

Utsikten fra Vestfjellet er veldig bra i nordlig retning, mot de søndre delene av Buskerud. Mot sør står det litt vegetasjon i veien, så den retningen er det litt vanskeligere å få godt utsyn.

Tilbake igjen gikk jeg uspennende nok i mine egne trugespor. Turen var på 8,5 kilometer og varte i 3 timer.

 

Bilder fra turen