Dette ble på mange måter en de de mer enkle fjellturene jeg har hatt, 800 høydemeters stigning til tross.
Jeg kjørte bilen opp Torvikdalen til der hvor veien opp til Reinsfjellet tar av. Det er et svært TV- og radiomastanlegg på toppen, så det går en godt vedlikeholdt grusvei opp til toppen. Dessverre er det ikke langt vanlig folk får kjøre på den veien, så fotturen startet nesten nede ved hovedveien.
Været var tåkete, men av tidligere erfaring regnet jeg med at den ville forsvinne etter hvert.
Det var ikke noe hvile for de udøde og motbakkene tok til med full styrke fra første skritt, og holdt seg med nesten konstant stigning helt opp til toppen.
Været var som sagt tåkete, men til å begynne med gjorde ikke det noen ting. Jeg gikk nede i skogbeltet, og det var i det hele tatt lite jeg kunne ha sett selv om det skulle ha vært klarvær. Det var bare å gå på videre. Da jeg nærmet meg tregrensa skjedde det noe med været også. Det var ikke slik at tåka forsvant som sådan, men jeg gikk meg i alle fall ut av den og resten av turen opp til toppen gikk i strålende solskinn og tåka godt plassert under meg.
Etter en time og et kvarter var jeg oppe på toppen. Herfra hadde jeg utsikt til alle hjørner av Nordmøre. Toppene rundt omkring var det jeg kunne se nå. Tåka skulte de lavereliggende områdene. Det var bare å bruke samme taktikk som på Meekknoken, vente tåka ut. Her slapp jeg i det minste å slippe meg ned fjellet. Det var bare å legge seg ned i solsteika på toppen og vente på bedre vær i lavlandet.
Og det pene været kom gradvis for hele Nordmøre over en to-timers periode. Jeg fikk sikret meg noen minner med kameraet mitt, og begynte så smått å tenke på en retur til bilen.
Turen ned, som fulgte den samme veien jeg kom opp, var uten store begivenheter, og fire og en havl time etter at jeg forlot bilen var jeg tilbake ved den igjen. Da hadde jeg gått drøyt 11 kilometer.