Tidligere enn noen gang, 1. halvdel av april, ble fottursesongen innledet med en tur til Gjevlekollen i Lier. Pent beliggende rett vest for Sjåstad, befinner den seg i et område av Finnemarka jeg aldri har vært før. Det er flere startpunkter for en tur opp på Gjevlekollen. Et raskt sveip gjennom “gjesteboka” som ligger på toppen kan tyde på at den vanligste veien opp går fra Kanada. Jeg valgte derimot Glitreveien som utgangspunkt. Her er det mulig å følge en grusvei et godt stykke opp i lia. Siden det var såpass tidlig i sesongen, og jeg var usikker på snøforholdene, så virket det som det tryggeste valget.

 

I det store og hele lå de ytre rammene fullstendig til rette for en fin tur. Sola var framme, uten å være plagsom varm. Og siden veien opp lia fører fram til en liten hyttegrend oppe i åsen, var veien brøytet gjennom vinteren, og da følgelig bar nå. Fra bommen nede ved Glitreveien snor veien seg opp Gifstadlia snaut 4 kilometer før den ender i en mobilmast høyt oppe i åsen. Veien var bare brøytet fram til hyttene, så de siste kilometrene opp til mobilmasta gikk på relativt hardpakka snø. Det ble med andre ord grei skuring. Veien videre ville på sommerføre gå på sti inn mot Skjærsvannet, men det er fortsatt så mye snø i denne høyden at stiene er umulig å finne. Heldigvis for meg så gikk det et scooterspor i tilsynelatende riktig retning, så jeg fulgte det. Siden jeg hadde startet tidlig om morgenen så bar snøen rimelig greit. Men jeg hadde ingen illusjoner om at trugene som jeg hadde festet på sekken ville bli hengende der hele turen.
Scootersporet gikk i helt riktig retning viste det seg. Jeg kom ut i den nord-vestlige enden av Skjærsvannet. Terrenget rundt Skjærsvannet og på Gjevlekollen er veldig tiltalende, for meg i alle fall. Åpen barskog med lyng i bunnen er akkurat som jeg liker det.
Fra Skjærsvannet og opp på Gjevlekollen er det omtrent en kilometer. Den kilometeren ble nødt til å gåes med truger. Det ble jevnt og trutt mer snø etter hvert som jeg vant høyde i terrenget, og den ble bare løsere etter hvert som tiden gikk utover dagen. Det var første gang på truger for min del, og basert på de erfaringene jeg gjorde kan jeg trygt si at det ikke er siste gang de blir brukt. Jeg hadde bare den minste modellen, og selv om den også sank litt i snøen var det på ingen måte like ille som med bare støvelene. Jeg ble også positivt overrasket over hvor lett det var å gå med trugene på beina. Litt breiere beinstilling enn vanlig måtte til, men deretter var det bare å gå på som normalt. Det ble med andre ord greit å gå den siste kilometeren opp til toppen. Gjevlekollen er en skikkelig topp med en forseggjort varde og en gammel bu som tidligere fungerte som brannvakt. Utsikten nord- og østover er bra, mens utsikten sør- og vestover i varierende grad blir hindret av vegetasjonen på kollen. Jeg ble ikke lenge på toppen, men fikk i meg litt næring og skrevet meg inn i “gjesteboka”. Basert på de innførslene jeg fant der, vil jeg si at det er folk på Gjevlekollen regelmessig.
Turen ned til bilen gikk raskt og uten nevnverdige hendelser siden jeg traust nokk valgte å følge mine egne spor ned igjen. Alt-i-alt tok turen 2,5 timer, og kommer nok til å gjennomføres på nytt, når all snø er borte.