For en gangs skyld (men ikke den siste) la jeg lørdagsturen til et annet fylke. Det var riktignok ikke lenger unna en Drammens nabokommune Sande, i Vestfold. Det var Fjellskardtoppene som var dagens hovedmål, men siden de ligger på hver sin side av Fjellskarveien, med 5 minutters gange til hver av de fra bilen, måtte jeg spe på med litt annet også.

Uansett, 40 kr ble puttet i kassa på bomveien nede i bygda. Deretter var det bare å kjøre de 5 kilometerne opp til skaret mellom Fjellskar og Søndre Fjellskar. Jeg ruslet først opp til Fjellskar, forbi ei hytte og opp ei trapp (av alle ting) opp til topp-platået på kollen. Det er et ganske stort topp-platå, så de som er ute etter utsiksikt må tråle litt rundt på kryss og tvers for å få med seg alt. Og Fjellskar leverer bra i de fleste retninger. Vestover ser man dypere inn i Vestskogen. Nordover ser man mot Konnerud og Drammen. Faktisk ser man greit inn til Hørtekollen ved Sylling. I øst og nordøst ser man Røysjømarka og helt inn til Tryvannstårnet. Sydover er det Sande og Sandebukta som ligger i synet.

Etter å ha sett meg ferdig, ruslet jeg ned til bilen igjen, og gikk opp lia på andre siden av veien. Det var omtrent 5 minutter opp til Søndre Fjellskar også. Jeg brøy meg ikke om å lete opp utsikt her, men jeg dumpet nå borti ei glippe i vegetasjonen med utsikt sørover mot Sandebukta.

For å få en skikkelig tur bestemte jeg meg for å fortsette sørover til åsene Røysa og Knatten. Jeg ruslet ned åsen med retning mot nordenden av Åsdammen. Etter hvert ble jeg fanget opp av en sti jeg fulgte over brua som er lagt over bekken som renner ut fra Åsdammen. Med en gang man har passert bekken har man en kolle rett foran seg  hvor det ligger en gammel bygdeborg, Tjuvborgen. Jeg forsvant opp kollen på jakt etter denne bygdeborgen, og heldigvis er ikke kollen så stor at det blir vanskelig å lete. Jeg fant borgen ganske kjapt i det sydvestre hjørnet på kollen, fikk knipset noen bilder, og gikk videre mot Røysa. Det går en sti langs Åsdammen so går mot Røysa, så jeg kom meg ned på den og fulgte den forbi noen hytter og opp den nordlige ryggen av Røysa. Da jeg kom til topps var det ikke vanskelig å forstå hvorfor åsen har fått det navnet. I alle fall 2 relativt store steinrøyser ligger på toppen, uvisst av hvilken grunn.
Det er ikke allverdens utsikt fra Røysa, men i sydlig retning mot Sande sentrum og Sandebukta var det i alle fall mulig å se noe. Men jeg satte kursen raskt mot Knatten. Den ligger i sydvestlig retning fra Røysa, og det går et form for tråkk mellom de to kollene. Jeg mista tråkket et par ganger, men med hjelp av GPS’en klarte jeg å manøvrere meg på plass igjen. Og det siste stykket mot toppen på den østlige siden var tråkket veldig enkelt å følge. Østtoppen hadde mye av den samme utsikten som Røysa, så jeg labbet fort over på den vestlige siden, til den toppen som ligger der. Det var ikke allverdens å se der heller, men dagens siste mål Siljukollen lå i alle fall synlig.

Jeg hadde planlagt å følge en sti nordover, forbi Siljukollens østside, og så gå opp på kollens noe slakere nordside. Men stien var så dårlig og i ferd med å bli gjengrodd, så det gikk langsomt å følge den. Da jeg kom til Siljukollens sydside så bestemte jeg meg for å heller prøve meg på den. Det gikk fint. Det var riktignok en kneik på drøyt hundre høydemetre som måtte forseres i rimelig bratt terreng. Blodpumpa gikk for fullt når jeg kom til litt slakere terreng, og jeg kunne kjenne etter. Til toppen var det bare et par-tre minutter i åpent lynglandskap. Fra dette toppunktet var det overhodet ingen utsikt, men jeg tok meg heller ikke bryet med å sjekke rundt på hele platået, så jeg skal ikke gå god for at det ikke er noen utsikt der i det hele tatt.

Nå fikk jeg i det minste ruslet ned den veien jeg i utgangspunktet hadde trodd jeg skulle kommet opp. Det var en grei tur ned til Fjellskarveien, som jeg kunne følge tilbake til bilen.

Alt-i-alt en tur på drøyt ni kilometer, som jeg brukte drøyt tre timer på.