Meterologene meldte regn og torden i dag, men da klokka nærmet seg 11 og sola skinte fra nesten skyfri himmel, satte jeg meg bilen og dro inn Glitreveien og parkerte ved bommen på veien opp mot Skjærsvannet. Målet for turen var Neverkollen, og den greieste veien opp virket å være via Laukedalen.

 

Stien opp Laukedalen starter ved den veien jeg parkerte bilen. Det er en forholdsvis tydelig sti, og grei å følge. Et par steder krysser den bekken, og nå var det en liten utfordring å komme tørrskodd over. Det har regnet mye i det siste, så bekker og elver går breddfulle. Jeg fulgte ikke stien så langt opp som jeg kunne. Som en “toppbuff” ville jeg ha med meg kollen Sporhaugane før jeg tok turen opp på Neverkollen. Det går ikke noen sti til Sporhaugane, så det ble å fiske fram GPS’en og peile seg en kurs. Terrenget var lettgått med ikke altfor tett skog, så turen opp gikk greit. Sporhaugane er ikke noen topp som skiller seg ut som et spesielt turmål. Det er ingen utsikt der, men en god del tyttebær, for de som er interessert i det.
Ved å legge turen om Sporhaugane hadde jeg også fratatt meg muligheten til å følge sti opp Neverkollen, om noe slikt faktisk eksisterer. Det ble å peile ut en kurs igjen og følge den som best det lot seg gjøre. Jeg kunne se Neverkollen gjennom vegetasjonen så jeg hadde full kontroll hele tiden. Vegetasjonen var den samme lettgåtte som jeg hadde opp til Sporhaugane, så metrene ble raskt lagt bak meg. Det ble etterhvert lyng og grassbakke å gå på, og der koste reptilene seg. Jeg så både firfisle og hoggorm.
De siste 50 høydemetrene opp til toppen gikk i granskog med mosebunn. Jeg gikk langs sørkanten av kollen mot toppunktet og ble egentlig litt skuffet over det jeg så, eller ikke så for å være helt presis. Det er en god del vegetasjon som sperrer for utsikten på Neverkollen, men heldigvis ble dette bedre da jeg kom til selve toppen. Det var veldig bra utsikt sør- og vestover, og hvis man går mot kanten på sørsiden, litt nedenfor toppen, får man en utsikt sørover som er stort sett fri for forstyrrende vegetasjon.
For å slippe å gå tilbake i mine egne fotspor, gikk jeg ned vestsiden av kollen, mot Mastedalen. Etter hvert ville jeg bli fanget opp av sti som ville ta meg ned på veien forbi Saga. Men først måtte jeg sloss meg gjennom et tett vegetasjonsbelte som hadde fått grodd seg til på et gammelt hogstfelt.
Litt oppskrapet og med et humør som hadde falt et par etasjer kom jeg meg ut på stien etterhvert, og derfra var det bare plankekjøring tilbake til bilen. Først var det å komme seg ned på bilveien langs Rotua. Deretter fulgte jeg veien tilbake mot Glitrebommen. Jeg gjorde et stopp på veien for å se på Rotufossen, som var full av vann på grunn av all nedbøren den siste tiden. Der var ikke vanskelig å forstå at den fossen hadde kraft nok til å drive en sag i gamle dager.
Tilbake på veien passerte jeg Vesleløkka hvor en flokk kuer hadde slått seg til ro. Skjønt ro var vel ikke ordet. Bjellekua, som heldigvis befant seg på den andre siden av enga for meg, syntes vel jeg ble en trussel og satte i sprang mot meg så jur og mage disset i alle retninger. Jeg så ingen vits i å bli stående og fortelle kua om min fredelig hensikt, så jeg satte opp farta jeg også. Heldigvis tok kua poenget og gav opp jakten.
Det er mange labile dyr i Finnemarka. Nå er jeg blitt forfulgt av både ku og sau.
Resten av turen gikk uten angrep av noe slag.
Det ble en tur på snaut 12 kilometer, som gikk unna på drøyt 3 timer.