Fortsatt preget av gårsdagens tur, bestemte jeg meg for at i dag blir det en ”hviletur”. Jeg hadde lyst til å gå et sted visste ville være greit å navigere seg rundt i, og som også kunne by på litt utsikt. Området rundt Presteseteråsen er et slikt sted.

Jeg satte meg i bilen og kjørte til Sande sentrum, og programmerte GPS’en til å finne Kalmoveien som skulle ta meg langt til skogs. Jeg har ikke vært på disse kanter på 20-30 år, så jeg stolte blindt på GPS’en: og den leverte. Veien ble funnet og det var bare å kjøre på. Jeg måtte riktignok stoppe ganske fort for å få betalt de 40 kr de krevde i bomavgift. Men deretter gikk alt som smurt, og veien var bra, så jeg følte at det var vel anvendte penger. Fra bommen og inn til dit veien ubønnhørlig stopper er det vel en 3-4 kilometer. Ikke allverdens langt kanskje, men man får en del høydemetre gratis.
Jeg fikk satt fra meg bilen og fortsatte turen til fots. Det gikk behagelig oppover på grei skogsbilvei. Skiltene pekte mot Kabretta, som ligger en snau kilometers gange fra parkeringsplassen. Jeg skulle ikke fullt så langt, men nesten. Rett nedenfor Kabretta møtte skogsbilveien jeg gikk på skogsbilveien jeg hadde stiftet bekjentskap med i går. I dett krysset drar det av en sti not nordvest som ender på Preste-Slettås. Det var dagens første mål for meg. Stien var tydelig og grei å følge, og for meg som har for vane å miste stier, var det en glede å kunne lange ut uten å hele tiden følge med på hvor stien går. Da terrenget etter hvert flatet litt ut og det så ut som jeg var i ferd med å nå toppen, konfererte jeg GPS’en. Den fortalte meg at jeg hadde kommet for langt øst. Jeg hadde med andre ord mistet den stien som ledet til toppunktet, og gått på en annen sti hvis mål er ukjent. Antagelig går den til Montebello. Jeg hadde også tenkt meg dit, men ikke før på slutten av turen min.
Det var ingen stor skade at jeg hadde gått feil. Jeg hadde vunnet god høyde og jeg var på rett kolle, men måtte bare justere meg litt vestover. Terrenget var lettgått, med slake lyngbakker, så det tok ikke så mange minuttene før jeg var på toppen av Preste-Slettås. Åsen består av flere separate småtopper. Den høyeste av de kalles Slettfjell og det var der jeg var nå. Den lavere kollen som lå et par hundre meter unna bar det navnet som står på kartene, Preste-Slettås. Jeg vurderte å droppe turen ned til den siden jeg allerede var på det høyeste punktet, men jeg tenkte at det kan vel være greit å sjekke om det er noe utsikt der nede også. Slettfjell har flott utsikt i nordlig retning. Skrim, Jonsknuten, Blefjell og Norefjell er alle godt synlige, men sørover ser man ikke så mye. Preste-Slettås ligger litt lenger sør, så jeg hadde god tro på utsikt sørover. Det ble en liten tur på noen få minutter, så var jeg der nede. Og her åpnet det seg virkelig for utsyn sørover. Sande, Sandebukta og flatbygdene i Hof lå for mine føtter. En storfugl klarte jeg å skremme opp også.
Neste mål var tvillingtoppene Presteseteråsen Vest og Presteseteråsen Øst. Jeg gikk først tilbake til Slettfjell. Derfra kunne jeg skimte Presteseteråsen gjennom vegetasjonen og bite merke i retningen. Det går ikke noen sti mellom Slettfjell og Presteseteråsen, så det måtte bli ”bushing” med GPS’en som støtte. Terrenget var relativt åpent og grunnen var rimelig jevn, så den halve kilometeren jeg måtte gå til jeg traff enden av Prestevannsveien gikk greit unna. Jeg gledet meg over å kunne følge denne skogsbilveien et par hundre meter før jeg måtte ta av nordover og opp en bratt dal på Presteseteråsens vestside. Heldigvis var det ikke en voldsomt lang kneik, så før jeg visste ordet av det flatet terrenget ut og det ble bare pen stigning opp mot Presteseteråsen Vest. Det er et veldig unnselig toppunkt på denne kollen, kun en stor stein med to mindre oppå markerer at vi nå er så høyt som det er mulig å komme i Sande kommune. Jeg ruslet raskt videre mot østtoppen, som i praksis bare ligger en bakke ned og en bakke opp unna. Det er riktignok drøyt 200 meter mellom toppene, men det er lettgått terreng. På østtoppen har Tønsberg og omegn turistforening satt opp ei postkasse med en turbok i som man kan skrive seg inn i. Jeg registrerte at til tross for at det er null utsikt på noen av Prestesetertoppen så er det noen som legger turen oppom. Det var fire dager siden noen hadde vært her da jeg kom.
Nå handlet det om å komme seg ned fra åsen og sette kursen sørover igjen. Jeg hadde tenkt til å gå innom Prestesetra på vei ned, for der vet jeg det er idyllisk. Det går en sti ned fra Presteseteråsen til Prestesetra, så jeg fulgte denne. På vei ned skremte jeg opp nok en storfugl som så langt hadde klart seg bra under jakta. Prestesetra ble nådd etter noen få minutters gange fra toppen. Forrige gang jeg var her var det folk på setra, så da var jeg ikke så komfortabel med å ta bilder av den. Nå var jeg helt alene og kunne derfor trygt forevige den.
Jeg ruslet så videre nedover åssiden til jeg krysset Prestevannsveien igjen. Fortsatte så på blåmerka sti på andre siden av veien, retning sydover mot Prestevannet og til sist, bilen. Ved prestevannet stoppet jeg litt og fikk i meg det som var igjen på drikkeflaska. Jeg fikk også tatt noen bilder før jeg fortsatte turen sørover. Det gikk raskt unna på god sti, og det varte ikke lenge før jeg stod ved et skilt som pekte inn mot Montebello. Montebello er en kolle som har veldig god utsikt sørover. Det er ikke lange avstikkeren så jeg tok den turen, enda jeg hadde fått det samme utsynet fra Preste-Slettås. Det er litt forseggjort på Montebello. Sikringsrekkverk er på plass, og navnet er gravert inn i granitten man står på. Utsikten er spektakulær mot Sande, men noen burde ta meg seg ei motorsag og felle noen trær som sperrer for utsikten i andre retninger.
Jeg ruslet tilbake igjen til blåmerka sti og fortsatte sørover. Det ble noen minutter med gange i bratt nedoverbakke, før en plutselig var nede ved hytta Kabretta. Da var det bare å følge veien fra hytta til det krysset jeg jeg hadde tatt av på sti opp til Slettfjell. Deretter kunne jeg følge mine egne fotspor til jeg var trygt nede ved bilen igjen.
Alt-i-alt en veldig trivelig tur som var i underkant av en mil lang, og som jeg brukte to timer og førti minutter på.