På tide med en natt ute igjen. Det var ikke mange områdene som pekte seg ut for en slik tur nå. Det hadde falt en del snø i uka som gikk, og det var fortsatt en kald værtype, så det ville nok fortsatt være en del snø igjen i høyden. Men jeg hadde noe ugjort i området vest for Eikern. På lista over primærfaktor 100-topper i Øvre Eiker mangler jeg to, Gunhildrudknatten og Nesfjell. Begge disse ligger i dette området. Jeg forsøkte meg her i fjor også, men da ble jeg stoppet av en uforutsett bom. Bommen ville nok være der i år også, men nå var jeg i det minste forberedt og hadde en dag ekstra til rådighet.

Utsikt over Eikern fra Gunhildsrudknatten

Jeg tok bilen ned vestsiden av Eikern og kjørte til jeg kom til Mastebogen, rett nord for Hakavik. Der går skogsbilveien opp mot Gunhildrudsetra, og det var den jeg skulle følge noen kilometere nå. Jeg parkerte bilen ved et grustak og fikk på meg sekken. Det ble en solid bør på mellom 10 og 15 kilo. Det var lørdagskveld og egentlig ganske godt og varmt. Nede ved Eikern var det full vår, og her fikk jeg også årets første møte med myggen.
Det er jevn og fin stigning hele veien. Siden jeg hadde tenkt til å bestige Gunhildrudknatten før jeg slo leir, ville jeg få en tur med 550 meters stigning fra der jeg parkerte bilen. Skogsbilveien opp lia var av de bedre jeg har gått på. Det var tydelig at noen har gjort en jobb med den nylig. Kilometerne og høydemetrene ble tilbakelagt i et jevnt tempo. På rundt 400 moh. begynte det å ligge snø på bakken. Det startet egentlig ganske brått. Først bare noen få centimeters dybde, men etter hvert ble det opp mot 20 centimeter.

Gunhildrudknatten

300 meter før Gunhildrudsetra drar det av en sti til høyre som går i ei slynge rundt Gunhildrudknatten. Jeg la fra meg sekken i veikanten og gikk inn den nye stien. Siden den likevel ikke kunne ta meg helt til topps, måtte jeg finne ut hvor jeg skulle forlate den og navigere på egen hånd opp mot toppen. Det var uansett vanskelig å følge stien på grunn av all nysnøen, så jeg forlot den så raskt det var hensiktsmessig og fulgte et myrdrag i retning toppen. De siste 200 meterne opp til varden hadde jeg en form for visuell kontroll, så da var det bare å gå så lenge terrenget steg.

Utsikt mot Norefjell fra Gunhildrudknatten

Utsikten fra toppen er fremragende i retning nordre Eikern, Fiskumvannet, Eikerbygdene og Holtefjell. Østover mot åsene på østsiden av Eikern er det også god utsikt. Det samme kan sies om sikten vestover, i retning Kongsberg. Sørover er sikten hindret av for tett vegetasjon. Det var mye snø på toppen, og jeg endte med skli på løssnøen og slå venstre hofte. Det ble på mange måter spikern i kista på en tanke som jeg grunnet stadig mer på etter hvert som jeg nærmet meg Gunhildrudknatten; det var for mye snø i terrenget til at jeg så det som hensiktsmessig å gå til Nesfjell dagen etter. Det var vanskelig nok å navigere seg trygt opp den siste kilometeren til Gunhildrudknatten. Veien til Nesfjellet er mye lenger og fullstendig uten sti.

Gunhildrudsetra

Jeg fulgte mine egne fotspor tilbake til sekken, fikk slengt den på ryggen igjen og ruslet de siste hundre meterne til Gunhildrudsetra. Av manglende spor i snøen skjønte jeg at jeg ville bli alene på setra, og da så jeg mitt snitt til å tjuvlåne verandaen for overnatting. Den innbød ikke til annen komfort enn et plant underlag.

 

 

 

Minnestein ved Gunhildrudsetra

Ved setra er det reist en minnestein over 4 menn som måtte bøte med livet her under en trefning med tyskere under andre verdenskrig. Mer om det kan leses her.
Jeg fikk gjort meg klar for natten og rundt kl. 21 var jeg godt nede i soveposen, med lydbok på øret. Med Donald-kul på venstre hofte var det ikke så mange valg på sovestilling, men jeg sovnet greit og sov som en stein gjennom natten. Kl. 06 om morgenen var det slutt på søvnen. Termometeret på setra viste 6 kalde, så det hadde definitivt falt litt siden jeg krøyp ned i soveposen. Da rant det smeltevann fra taket.
Jeg fikk tatt morgenstellet og pakket alt i sekken igjen, og etter en halvtime var det klart for avmarsj mot bilen igjen. Den turen tok en drøy time, og det var morsomt å følge med på hvordan jeg gikk fra full vinter ved Gunhildrudsetra til full vår ved Eikern.