Endelig skulle det lykkes meg å komme opp på Gjevlekollen på truger. To tidligere forsøk i vinter måtte avbrytes på grunn av for mye løssnø. Nå hadde det vært et par dager med mildvær så snøen var blitt pakket noe sammen slik at bæreevnen var bedre.

Jeg gikk vanlig rute opp, på sørsiden av kollen, via Skjærsvannet. Det var en stund siden noen andre hadde gått opp der, så jeg var nødt til å manøvrere fra blåmerke til blåmerke.

Å gå med truger er noe tyngre enn å gå på fast grunn, og rett nedenfor Skjærsvannet følte jeg at det var tomt for krefter. Flatene ved Skjærsvannet hjalp litt på, men litt oppe i bakkene over vannet var det slutt igjen. De indre monologene ble stadig skarpere i tonen, men nå var det jo uansett ikke langt til toppen.

Der hvor trærne nederst i lia var fri for snø, hang greinene på trærne snøtunge over stien opp mot toppen av Gjevlekollen. Idyllisk! Siste del av stien opp mot toppen går i en form for allé av trær, og den var enda stiligere nå med snøtunge greiner som dannet et tak over stien.

Det første man ser når man nærmer seg toppen sørfra er varden. Det er en skikkelig steinvarde, bygd for å vare i all slags vær. Noe som ikke tålte tidens tann så godt var den gamle brannvarslingshytta på toppen. Den var nærmest i ferd med å rive seg selv før Statskog i 2017 fullførte den jobben og satte opp en ny hytte der. Hytta er nærmest som en innebygd gapahuk med tre trevegger og en glassvegg mot nord, hvor utsikten er.

Jeg tok noen bilder og ruslet etter hvert ned på nordsiden av kollen, mot Borkebrenna og videre mot Delekant og bilen.